På ville veier i villmarken

Som det ikke burde være mye tvil om etter forrige innlegg, tilbragte vi noen av sommerens dager i Kristiansand Dyrepark. "Uff så dyrt!" Ja, mulig det, men du verden som man får valuta for pengene i denne flotte parken, også!

Busteliten storkosa seg med å se på apekattene, mate geiter og dådyrbukker, Kaptein Sabeltann og å kjøre Linje 1 i Kardemomme By. Ulf, derimot, storkosa seg ikke fullt så mye. Ulf er riktignok en tøff kar, som er med på det meste, men innimellom kan det bli for mye. Selv for den mest hardbarka følgesvenn.

Vi befant oss midt i villmarken da det store skjedde.
Vi hadde sett på geviret til Odin, der han lå i skyggen og nøt en stille stund. Vi så hvordan Odin tællæ i vei til matfatet som han aldri før hadde sett mat da den ble servert, og vi så på hvordan Odin og baben hans stod og kosa seg med den deiligste elgemat. Og da! Da var det at det skjedde.

Uten en lyd. Så stille, at hadde det ikke vært for Ulfs mester og mishandler, som ettertrykkelig sa i fra det Ulf selv ikke klarte, så hadde ingen engang merket at Ulf hadde kastet seg ut på nye eventyr. Bokstavelig talt. Mulig med en saltomortale, men mest sannsynlig ble han nok kastet ut i det av sin "beste" venn. Ulf besøkte elgen!

Langt der nede, på Odins territorium, lå Ulf så fortvilet og redd. Helt alene. Med labben for øya. Til alt hell hadde jo Odin akkurat fått mat (ellers kunne jo dette sikkert endt mye verre, mente Ulf), og til enda mer hell var fortsatt dyrepasseren der. Sporty og serviceinnstilt spratt hun over gjerdet, og klatret ned til Ulf. Han kom seg i sikkerhet, og gjensynsgleden ville ingen ende ta da han omsider var tilbake i Bustelitens (u)trygge favn.

Slik varte lykken, helt til Bustemannen dagen etter fant ut at Ulf sikkert ville ha glede av å utvide bekjentskapskretsen: 

Og alle var enige om at det var en fin tur...