Man blir ikke fornærmet heller, liksom...

Så var det endelig påskeferie, og i Bustefamilien nyter vi noen etterlengtede, late dager. Ingen vekkerklokker som kimer når klokka er fem om morgningen, ingen avtaler å rekke, og ikke noen plikter å forholde seg til. I grunnen er det litt synd at ikke det er påske oftere.

Likevel, jeg tenkte å ta dere med en tur i bakeriet i dag. Der oppstår det mange situasjoner som gjør det vanskelig å skjule smilet og å holde latteren tilbake. En god latter forlenger jo som kjent livet, så jeg tar meg den frihet å dele noen av disse situasjonene med dere her på Bustebloggen.

Etter hvert som jeg har fått en fast kundegruppe, blir jeg bedre og bedre kjent med de som kommer og handler i bakeriet, og de blir også kjent med meg. Er tiden der, slår vi gjerne av en prat over disken. Én av disse kundene, er en eldre dame. Hun er veldig hyggelig, og oppriktig interessert i både meg og familien min, og hun spør alltid om vi har det bra. Spesielt opptatt er hun av Busteliten, og hvordan han utvikler seg.

Forrige fredag var damen på handletur igjen, og tilfeldighetene ville det til at akkurat da hun var innom, så sprang Busteliten rundt i bakeriet mens Bustemannen gjorde unna et ærend. "Ja, hvordan går det med den lille sønnen din, da?" spurte hun da handelen var unnagjort. "Jo, han er i farta han. Faktisk, så er han her nå. Kanskje du har lyst til å hilse på ham?" spurte jeg. Det hadde damen selvfølgelig, og det var ikke måte på alle godordene som haglet over den lille da han fikk komme opp på armen min for å hilse på.

"Men, han er ikke spesielt lik deg, syns jeg? Han må likne veldig på pappa'n sin?" Faktum er at Busteliten har få eller ingen ytre likhetstrekk med Bustemannen i det hele tatt, men er som snytt ut av nesa på pappa og kanskje spesielt bestefar. I tillegg er han veldig lik meg da jeg var på hans alder, og han har et drag over ansiktet som gjør at han vanskelig kan fraskrive seg slektsskapet til min side av familien. Som svar på spørsmålet, nevnte jeg også dette for damen, mens Busteliten, stakkar, som fremdeles satt på armen, begynte å bli fryktelig utålmodig av dette voksenpratet. Han satte i et vræl, som for å si i fra at nok fikk være nok, og at han ville ned for å fortsette med sitt. Da kommer det så kjekt fra damen: "Jo! Nå ser jeg at han er nokså lik deg!"

Ja, ja. Man blir jo ikke fornærmet heller, liksom. Bare veldig, veldig lattermild. 

Ha en fin påske videre - med eller uten vrælende kopier.

Vi blogges!