Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




lørdag 17. april 2010

En stille takk

I disse dager er det mange "for et år siden i dag...."-dager, og det blir det innlegg av. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger etter mitt forrige innlegg, og takker for godordene. Som jeg fortalte enkelte av dere, var ikke hensikten å høste masse lovord, men å sette i fokus noe jeg føler er viktig. Det følgende er skrevet med samme hensikt. Det er mange der ute som gjør en viktig jobb. For dem er det hverdagen, for noen er det alt. Det har blitt mange ord, og jeg beklager det, men jeg følte alle som like viktige.

Mange mennesker har et sterkt ønske om å få dø hjemme, i kjente omgivelser, omgitt av nære og kjære. Ikke så rart egentlig, med tanke på at døden er noe nytt og til dels skremmende; da er det forståelig at folk ønsker å møte den et sted hvor man føler seg trygg.

Mamma hadde også dette ønsket. Så langt tilbake jeg kan huske, sa hun alltid at dersom hun ble pleietrengende, måtte jeg dytte henne nedfor en trapp og få det til å se ut som en ulykke. Mamma var en selvstendig person, alltid opptatt av ikke å være til last for noen. "Jeg krøsser ingen" var mottoet. I det Kreft tiltok, dukket det opp et omfattende apparat rundt oss, og da spesielt rundt mamma. Helt hvor dette apparatet kom fra, er jeg til dags dato litt usikker på. Hjemmesykepleien besøkte henne fem ganger i døgnet, og kreftlegen var på hjemmebesøk flere ganger. De var alle enestående personer, fulle av omsorg og nestekjærlighet.

Det skrives så mangt i de norske medier, der det norske helsevesenet rammes av hard kritikk. Det klages over ydmykende behandling, manglende behandling, for lite ressurser... Mye av kritikken er utvilsomt berettiget, men det er lite fokus på alt det positive som faktisk gjøres i helsesektoren. Det er rart med det hvordan vi har lettere for å sette fingeren på det negative fremfor det positive.

Jeg har vært så (u)heldig å få muligheten til å se dette vesenet litt fra innsiden. Min opplevelse av helsevesenet er en ganske annen enn den jeg leser om i avisene og hører om på radio, og det er nettopp den opplevelsen jeg har lyst til å dele med dere. Å lage et innlegg i avisen er jeg ikke tøff nok til, så selv om Bustebloggen er liten, og jeg ikke når så mange, ønsker jeg likevel å si hva jeg har på hjertet. Så får det heller være en stille takk i fra en takknemmelig pårørende.

Kreft virker i mange tilfeller slik at den tærer på kroppen, spiser deg opp bit for bit. Den tapper deg helt for krefter, og man blir så sliten at vi som er friske ikke engang kan forestille oss hvor sliten det går an å bli. Som tidligere aktiv idrettsutøver har jeg mang engang vært så sliten at jeg ikke engang har maktet å ytre meg på flere timer. Kroppen har vært helt skjelven, og jeg har vært på randen til å kaste opp. Det er småtteri i forhold til hvordan en kreftsyk person kan føle det. Forsøk å forestille deg hvordan det er å være skikkelig sliten, gang det med et så stort tall at du ikke engang vet hvordan du uttaler det, og legg til enda litt. Kanskje du nærmer deg. Mamma var så sliten. For henne var det en utmattende kamp bare å skrive en tekstmelding, si et ord, eller ta en slurk vann. Jo nærmere Død kom, jo vanskeligere ble det for henne å klare den absurde hverdagen alene. Som pårørende så jeg med bekymring på hvordan vi skulle klare dette, og ikke minst var jeg livende redd for den dagen Død var fremme. Hva gjorde vi da? Selv om det var satt inn store ressurser for å hjelpe mamma, var det jo ikke mulig å ha en sykepleier tilgjengelig døgnet rundt.

Mamma ville så absolutt ikke på sykehus, men det fantes et alternativ, Palliativ avdeling. Vi hadde aldri hørt om det før. Ved Palliativ avdeling er de opptatt av å lindre og redusere symptomer og smerter forbundet med dødelig sykdom, og de arbeider for å fremme livskvalitet. I Sarpsborg finnes en slik avdeling ved Kruseløkka Sykehjem, og det var her mamma fikk tilbud om plass. I begynnelsen var hun skeptisk, men en dag bestemte hun seg for at det var dit hun ville. Det valget tok hun 17.april i fjor, og da var hun så utmattet av sykdom at ord vanskelig kan beskrive det. En svulst sperret for all føde, og hun hadde kastet opp nærmest døgnet rundt i over en uke.

17.april var en solrik vårdag, og det var fredag. Grunnet ulike omstendigheter og en forsinket ambulanse, var min mann og jeg innom Palliativ avdeling noen timer før mamma. Her ble vi møtt av en fantastisk sykepleier, og vi fikk gjøre oss kjent på avdelingen og se enerommet mamma skulle ha. Det var et fint rom, med eget bad, kjøkkenkrok og et stort oppholdsrom. I oppholdsrommet hang det noen fargerike bilder på veggene, det var plassert en rød og orange sofa med matchende lenestol der, det var TV og en sykeseng. En stor kontrast til sykehusets dobbeltrom. Det gav trygghet å bli møtt på en slik vennlig og positiv måte.

Mamma trivdes godt på Palliativ, og jeg er svært takknemmelig for det valget hun tok. Jeg skal ikke beskrive hver dag i detalj, de var ganske like, men jeg vil gjerne beskrive stedet og menneskene som arbeidet der. For det første var det tilrettelagt for pårørende. Vi fikk fri tilgang til mat og drikke, bøker, musikk... Palliativ avdeling eksisterer ikke bare for pasienten, men også for de pårørende. Menneskene som arbeidet ved denne avdelingen, har jeg aldri møtt maken til verken før eller siden. De hadde uten unntak tid til å slå av en prat, og tittet aldri på klokka. Om de hadde det travelt, viste de det aldri, og hver enkelt person var omgitt av en egen ro. De pyntet aldri på sannheten når vi spurte om mammas tilstand, men var omtenktsomt ærlige. De besvarte all verdens spørsmål, og de tok aldri ordet nei i sin munn. De var hjelpsomme, omsorgsfulle og helt spesielle mennesker. Ikke et vondt ord om "vanlige" sykepleiere, men palliativpleierne må være en helt egen mennesketype. Jeg beundrer dem virkelig for det arbeidet de gjør, og er takknemmelig for at det finnes de som ønsker å ha døden som en naturlig del av sin arbeidshverdag. Som makter å arbeide med døende mennesker. Selv om man kan distansere seg, og det må man for å klare en slik jobb, knytter man jo likevel mellommenneskelige bånd. Jeg vil tro det krever mye å knytte de båndene med mennesker du vet at ikke lenger vil tilhøre denne verdenen om bare noen uker. Dager. Mamma ble sett for den personen hun var, og ble behandlet som en likeverdig. Ikke en syk stakkar. Det gjorde henne godt. "Inne i et hvert sykt menneske, finnes det et friskt."

Denne fikk mamma av oss dagen etter at
hun flyttet til Palliativ.
Den har vokst seg stor og sterk,
og er med oss i hverdagen som et hyggelig minne.

Dessverre er det få som vet om at det finnes et sted som Palliativ avdeling. Enda mer beklagelig er det at det finnes så få slike avdelinger, og de som finnes er ikke i stand til å dekke etterspørselen. Jeg er glad vi fikk stifte bekjentskap med dette stedet, og med dette innlegget har jeg fått gitt min stille takk til de hvitkledde englene som bidro til å gjøre mammas siste tid til en fin, god og minnerik tid. Uten dere hadde vi aldri kommet oss gjennom den siste, vanskelige perioden. Takket være dere kunne jeg få være en datter og en pårørende. Takk for at dere så oss, våre behov og var der for oss. Jeg vet det er jobben deres, men for oss var det alt.

13 kommentarer:

Anonym sa...

Hallo!!
Sitter her å leser så tårene triller. Du skriver så vakkert Bustenellik!!!
Det er aldri lett å miste noen av sine kjære og nære. Godt at det finnes noen "engler i hvitt"

Klem fra Anne nabo´n

Ps artig blogg å følge.....

Ingamor sa...

Det er så koselig å høre at det finnes gode mennesker i helsevesenet. elv har jeg vært litt uheldig og møtt på de som ikke kunne brydd seg mer, og har ingen mennskelig forståelse. Fredrikstad er en av de plassene jeg gjør alt jeg kan for å ikke komme til for det sykehuset har jeg ingen respekt igjen for. Sykepleierne jeg har møtt er sure og grinete, og legene vet knapt nok om de gidder bry seg. Men Rikshospitalet er "paradis" i forhold. Jeg tror jeg rett og slett elsker bloggen din, og du er en solstråle i hverdagen. Takk for nok et nydelig innlegg.

fryd&forandring sa...

Det er så godt å høre om pårørende som har opplevd den siden av helsevesenet som du beskriver! Det er jo slik det bør være på slutten av livet både for den syke og de pårørende..
JA til flere palliativ-avdelinger i landet og JA til mer utdannelse av sykepleiere innen palliativ pleie! Alle har krav til en verdig død men ressursene er for få de fleste plasser her til lands. Det er ille!
Jeg har selv vært sykepleier på sykehjem og har kjent på maktesløshet og urettferdighet på vegne av syke, døende og deres pårørende.. Jeg vil oppfordre deg til å printe ut innlegget ditt og sende det til den plassen din mor fikk dø en verdig død på! Jeg kan love deg at det vil settes stor pris på!

Besøk på Oscarsborg festning er så absolutt å anbefale! Jeg skal ihvertfall tilbake. Ved parkeringsplassen i Drøbak (der båten går fra) ligger også Drøbak akvarium der de har info-brosjyrer med kart og info om severdighetene på øyene man kan besøke. Det er visst også flere bademuligheter utpå der og inne på festningen er det et spennende museum!

A K sa...

Jeg har lest men finner ikke ordene jeg vil skrive til deg. Så godt at dere hadde en god opplevelse alle sammen og ikke minst mammaen din :) jeg har alltid syns at palliativ høres så skummelt ut siden det er siste plassen man er, har vel ikke tenkt over at det kan være en god plass å være når det er som du sier at Død blir en venn.

kan tenke meg det er tunge dager å oppleve "ett år siden det og det og det" dager du går igjenom.

klem

RoseSommer sa...

Ja, dette innlegget ditt var det både godt og vondt å lese.
Jeg har som deg bare godt å si om helsevesenet vårt. Jeg mistet moren min litt for tidlig; da jeg var 36 år, og følte at det var altfor tidlig å bli "foreldreløs". En blir definitivt voksen da, om en ikke helt har følt seg som det før.
Jeg tenker veldig mye på henne. Og nesten mer nå enn før, for nå begynner jeg å nærme meg hennes alder, og forstår henne bedre nå enn da hun levde. Vi kunne blitt veldig gode venninner hvis vi hadde vært jevnaldrende. Vi er nok veldig like, - vi var bare på forskjellig sted i livet. Så det er litt sårt å tenke på.
Men jeg tenker også på alt det flotte hun ga meg. Tenker ikke på ting, men på holdninger, styrke og ikke minst selvstendighet. Hun styrte økonomi og det meste andre i sitt ekteskap, så jeg er blitt oppdratt til at "Damene er sjefen". Ikke meg imot ;-)

Så når jeg leser hva du tenker, observerer og skriver om, så har nok moren din gitt deg utrolig mye i de årene hun fikk være moren din.
Vær takknemlig for det, og tenk så stolt hun var av deg, og ville vært for alt du gjør og hvordan du er nå og i fremtiden.
Og det du skrev i dette innlegget kunne godt vært et innlegg i Dagbladets Magasinet eller lignende. Andre enn oss bloggere burde få lese dette. Hva med å sende det til et ukeblad, - til sånne "Dette hendte meg"-spalter. De er interessante å lese, for folk har jo viktige ting å fortelle fra livene sine som kan gi oss andre innsikt i temaer vi ikke kjenner så godt.

Anonym sa...

Du skriver så bra...
En så trist historie, men så positivt at du fikk et godt bilde av helsepersonellet rundt moren din! Palliativ- sykepleierne er som du sier en helt egen rase, nydelig mennesker. Og det er viktig i slike situasjoner.
Det er trist å lese at folk mister tiltro til et helt sykehus med over 3000 ansatte, fordi noen gjør at man får dårlige opplevelser.. Derfor varmer det et sykepleierhjerte å lese om de positive opplevelsene også, det er det vi er her for å skape for de vi hjelper. Misnøye av behandlingen, er ikke en byrde en syk person eller dens pårørende skal være nødt til å bære...

Så moro at jeg var nr 2 forresten, jeg tar imot "pay it forward" sender deg adressen på mail jeg:)

Fru Andersen sa...

Du skriver godt og nært om noe så vondt og stort! Glad for å høre at den siste tiden ble fin og at støtteaperatet fungerte. Mye av det jeg selv opplever i hverdagen føles triviellt etter å ha lest din historie. Likevel er de enkle tingene også en del av livet. Livet er sammensatt!

InstatreffNorge sa...

Rørende og god lesning vennen. Fint at du skriver rett fra hjertet, det er det ikke alle som tillater seg her inne.
Hjelper kanskje å skrive om smerten også, istedenfor å holde den inne i seg...

Ønsker deg en fortsatt fin kveld:)

Klem Lise

Siv sa...

Nydelig skriver du ♥ kan ikke la noe annet en tårene trille... Vi har vel kanskje alle en eller fler i vår nærhet som har fått oppleve denne helt forfærdelige sykdomen :(
Godt er det å få snakket om det iblandt.
Så herlig at du har den planten ♥ den må bety enormt mye for deg.

Takk for hyggelige ord hos meg ♥
Serviettene er fra sagen vintage og SIA, kjøpt i en liten sybutikk i ski som har litt interiør også :) ligger rett utenfor inngangen til ski storsenter som er ut mot ski torg. Men er helt sikker på at de har disse flere steder i landet, har sett de med barna på Dorothea.

Ha en nydelig uke ♥

Martilie sa...

Dette gikk rett inn i hjerteroten, tårene spretter, men det var også et fint innlegg!

Godt å høre om gode erfaringer og stor mennineskelighet fra helsevesenet, det trenger man i en ellers tøff situasjon.

Tusen takk for at du delte dette med oss!

Jeg har lagt meg som følger og ser frem til nye innlegg..


Ha en flott vårdag , nyt de gode minnene og ettertanken og se fremover mot sol og sommer..

Klem,

Tove

A K sa...

hei igjen :) og takk for koselige ord :)

Det er slitsomt å gå rundt som en sliten skurefille, men heldigvis så blir det bedre igjen! det går jo i perioder... Håper du slipper pollen en stund, må være slitsomt å ha det sånn!

Hilse så mye du også og ha en fin kveld :)

Får hekle ett par sommerfugler til jeg. hehe... er bedt på besøk og har jo glemt gave igjen...

klem

Line Mette sa...

Kjære Bustenellik:)
Tusen takk for at du skriver så ærlig og vakkert..Reflektert og sunt!! Roser til deg!!
Og dette var godt å lese for meg som jobber i helsevesenet på en kreftavdeling:)
Sender deg en klem selv om du ikke kjenner meg

Anette (Hvit Romantikk) sa...

Dette var bra skrevet, og godt å høre on den positive siden av helsevesenet også ! ♥ Blir alltid fokusert på det negative.

Mistet en av mine beste venninner i februar 2009 også pga kreft. Her ble det en del fokus på det negative da hun bla ble lam fra livet og ned etter et inngrep i løpet av sykdomsprosessen.

Godt å høre at mammaen din ble godt tatt vare på, ingenting er bedre enn det ! ♥

Takk for koselig kommentar inne hos meg, og velkommen som følger ! :) Du har helt rett i at det var oss du så på tv, hihi... Men husker ikke hva jeg pratet om akkurat da, men ser jo ut som om jeg har noe på hjertet ! Hehe...

Er stuptrøtt etter en laaang dag med mye på timeplanen, så nå er det natta. Sove godt ! ♥

Klem Anette :)

Related Posts with Thumbnails