Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




mandag 12. april 2010

Hurra for deg som skulle fylt ditt år...

Dersom du ikke kjenner meg, eller ikke har fulgt bloggen min så lenge, foreslår jeg at du tar en titt inn i disse dype bustetankene før du leser videre. Slik vil du lettere kunne forstå sammenhengen i det jeg har lyst til å dele i dette innlegget. Jeg publiserer ikke dette innlegget for å høste medlidenhet - på ingen måte! Jeg velger å dele det med dere fordi jeg syns det er et viktig tema, det berører mange, og jeg vet det er mange som tror det har tilta for meg fordi jeg har hatt det så bra siden alt dette startet; med dette kan jeg forsikre dere om at det har det ikke!

I dag er det 12.april, og det er 44 år siden mamma ble født. For et år siden i dag, feiret vi hennes siste bursdag. Ikke mange ukene, eller dagene, senere feiret vi livet hennes. Seksti dager tidligere, ble livene våre snudd på hodet. Seksti dager tidligere ringte Død og fortalte at han var på vei. 12.april 2009 var han fortsatt ikke fremme, men vi skjønte at han kjørte fort.

På de seksti dagene som var gått, forandret mamma seg mye. Hun var i bursdagsselskap hos meg 27.februar, og det var siste gang hun deltok i sosialt samvær utenfor sitt eget hjem. På de seksti dagene hadde hun hatt enkelte sykehusopphold, og Kreft ble hissigere for hver dag som gikk. Kreft var fortsatt en fiende, mens Død var blitt en venn. På dette tidspunktet var det uker siden kroppen hennes hadde klart å ta til seg fast føde, og dagene ble stort sett tilbragt på sofaen. Sovende for det meste.

12.april 2009 var første påskedag. Solen skinte, og på formiddagen var vi på vår årlige skogstur i hjembygda. Senere på dagen besøkte vi mamma, og når jeg sier at vi feiret bursdagen hennes var det nok å ta i litt. I stua var det ikke masse stemmer, opptatt av hyggelig prat. I stedet var det stille, mens vi få som var der, satt og tittet rundt oss og ut av vinduet. Ute av stand til å vite hva vi skulle si. I stua var ikke salongbordet dekket med kaker og kaffe. I stedet var det noen blomster, et vannglass og enkelte smertestillende medikamenter. Det var forresten også noen bursdagsgaver, fortsatt innpakket i gavepapir. De pakket jeg ut senere på kvelden.

Hva gir man i gave til en person som er så syk at døden kan inntreffe når som helst? Hva gir man i gave til en person som ikke lenger skal være, men som likevel fortsatt er? Det er ikke et alternativ å la det være, det ville jo bli det samme som å si at "vi gidder ikke å gi deg noen gave i år. Du skal jo dø likevel, så hva skal du med det?". Likevel, det er jo det man tenker. Ikke så direkte riktignok, men det er jo et faktum, om man skal kalle en spade for en spade. Vi gav mamma et nytt sengesett til hennes siste bursdag. Hun hadde før påsken fått en sykehusseng til sin disposisjon, og var redd for at alle besøkende skulle se de gamle, utvaskede sengeklærne. Vi gav henne derfor et sengesett som matchet stua, men hun rakk aldri å bruke det. "Gratulerer med dagen! Vi ønsker deg et fint...?"

Dagen etter at mamma døde, stod jeg i kø i et av byens gatekjøkken. Foran meg stod to menn - jeg anslår alderen deres til å ha vært rundt 45 - hvorav den ene skulle i konfirmasjon påfølgende søndag. Han var, såvidt jeg forstod, konfirmantens fadder, og skulle holde tale. Dette oppdraget bekymret ham, for som han sa: "Hva skal man si til en på 15? De har jo ikke levd så lenge at det er noe å snakke om. 15 år er jo ingenting!" Jeg kjente at sinnet begynte å boble innvendig, men ville nødig lage en scene og holdt munnen lukket. Mamma døde 43 år gammel, og når hun var 15 hadde hun mer enn en tredjedel av livet bak seg allerede. Hvordan kunne denne mannen tillate seg å påstå at 15 år var "ingenting"? Jeg hadde mye, og har fortsatt mye, jeg gjerne skulle sagt denne mannen, og erfarer at jeg angrer på noe jeg ikke gjorde i stedet for noe jeg gjorde. I lang tid tenkte jeg på denne mannen som en møkkamann, men den siste tiden har jeg faktisk begynt å tenke på mannen som en stakkars mann i stedet. En stakkars mann fordi han var så ufattelig dum! Tenk å ha blitt så voksen uten å ha skjønt mer om livet? Eller også har han mest sannsynligvis aldri møtt motstand her i livet, og det er jo også synd for ham siden det er i motbakke det går oppover og man virkelig kjenner at man lever. Jeg mener på ingen måte å opphøye meg selv og mitt eget intellekt, for jeg er ikke et geni, men jeg vil tørre påstå at det trenger man neimen ikke være heller, for å forstå at ingen kjenner dagen i morgen.

Få uttalelser provoserer meg mer enn "du er ung og har hele livet foran deg". Før jattet jeg bare med når folk fortalte meg slikt, men nå møter jeg slike påstander med "bullshit!". Folk skvetter ofte litt til når jeg svarer slik, men jeg er jo bare ærlig. At jeg med mine 23 år er ung er udiskutabelt, men at jeg har hele livet foran meg? Hvem er folk til å fortelle meg det? Hva pokker vet de om det? Såvidt meg bekjent er det bare én som har oversikt over hvor lang tid jeg har igjen før mine dager er talte, og vedkommende er dessuten ikke i menneskeskikkelse å finne i våre dager. Folk må gjerne gå rundt å lure seg selv til å tro at alt ligger foran dem, men jeg fører ikke samme filosofi. For all del, jeg lever ikke hver dag som om det var min siste, og jeg går ikke rundt og tenker at alt kanskje er over neste uke. Min filosofi er å bli fortrolig med at jeg ikke kjenner morgendagen, og at jeg faktisk ikke vet hvorvidt mesteparten av livet mitt er levd eller skal leves. I så måte går jeg ikke alltid å venter på en passende anledning for alt mulig rart, for da kan jeg vente i all tid!

En av de siste samtalene jeg hadde med mamma, handlet om nettopp dette. Hun satt ved kjøkkenbordet og var litt trist, for nå som hun hadde tenkt at livet virkelig skulle leves, så tok det slutt. Som hun uttrykte det noen få dager før hun døde: "Det er liksom typisk; april som alltid har vært en tøff måned økonomisk - her sitter jeg og har for én gangs skyld masse penger på konto i april, også kan jeg ikke bruke dem!" Hvorfor spare og spare hvis man aldri får glede av det? Man kan selvsagt ikke gå i festklær hver eneste dag fordi man ikke skal spare det til en "passende anledning", men hvorfor stille så høye krav til en "passende anledning"? Her i huset dekkes det for eksempel med finservise på fredager, uten noen annen grunn enn at det er nettopp fredag. Og helg. Skal jeg vente med å bruke det til jeg skal avholde tidenes middagsselskap blir det jo aldri brukt...

Jeg har sikkert tråkket mange på tærne med disse tankene, og da får dere bare føle dere tråkket på - jeg beklager det, men disse meningene står jeg for. Jeg vil fortsatt påstå at jeg ikke lever noe ""ukebladliv" med en helt ny hverdag, der jeg prisgir livet så mye mer enn tidligere, og fryder meg over hver Guds skapte dag" - jeg har bare blitt en erfaring rikere. Det var en dyrekjøpt erfaring, men for min del en viktig erfaring. Tross alt, det handler ikke om "hvis jeg dør", men "når jeg dør". De dagene jeg er tilgodesett, vil jeg bruke godt, og jeg vil bruke dem slik jeg ønsker.

Livet er ikke noe du har foran deg, det er noe du har nå.

Mamma, jeg kan ikke gratulere deg med dagen i dag, for den har du ikke,
men gratulerer med at du fikk noe ut av de 15 718 dagene du fikk,
og som du anvendte på en slik måte at alle som kjente deg
sitter igjen med gode minner som du er en del av!

10 kommentarer:

mammalykkelig sa...

vet ikke hva jeg skal skrive jeg. sitter med tårer i øyene og syns synd på deg og andre som mistet henne og som må "feire" bursdager uten henne. Det er trist og urettferdig at hun og andre ikke får leve lenger enn de gjorde.

klem

LykkeLise sa...

Nydelig innlegg vennen, helt rørt jeg..for at du vil dele disse tankene med oss. Interiørblogging blir brått litt overfladisk nå føler jeg.
Mamma'n din var sikkert et fantastiskt menneske, og jeg føler med deg som må møte dagene uten henne. Jeg er redd hver dag for å miste de jeg elsker. Spesiellt mamma og pappa, da de begynner å bli gamle. Man må ta vare på de nærmeste hver eneste dag.

Ønsker den en fin dag og håper du smiler når det dukker opp en liten oppmerksomhet fra meg i posten:) Den ble sendt idag.

Klem Lise

mammalykkelig sa...

kan tenke meg det er vanskelig for de gamle og overleve de som er yngre enn seg. Var jo noe av det morfar følte var lettest med å være syk at det var han og ikke en av oss unge som var syke.

Jeg har en award til deg på bloggen min :)

klem

mammalykkelig sa...

Det er helt greit ;) jeg ville bare sende den til blogger jeg bryr meg litt ekstra om og det er jo de til familie og venner :)

Dere får si ifra når dere får lyst på besøk igjen eller har tid til å komme hit en kveld, veldig koselig å treffe dere :) den boksen er det heller ikke stress med, har mange sånne :)

Anonym sa...

Vi har hver og en av oss en oppgave med å fylle den morgendag som er gitt oss. Uansett om det er en i rekken av mange eller den siste. Livet leves langs med veien. Det er ikke satt av en alder, eller tid der livet leves mer enn det livet leves akkurat nå.

Det er fint å ha drømmer og framtids utsikter, men om livet velger en annen vei får en følge veien og oppleve livet langs den. Noen lever livet fullt ut i sine tildelte år på jorden. Mens andre bruker sine mange tildelte år bare på å holde seg i live. Morgendagen kan være vår siste for oss alle. Forventet eller uventet og brått.

Livet vil allikevel alltid være alle dagene vi har lagt bak oss, å vi har fått den muligheten til å fylle de med hva vi vil. Bruk den muligheten godt, også i de dager som blir kalt hverdager.

Hans M

emmaogmamma sa...

Snuuuuuuufs:(

Men du har så rett.
Jeg lever veldig etter den der at du vet aldri hvilken dag som blir din siste. Noe som kan være fint og noe som kan være veldig usunt..

Fru Andersen sa...

Heisann!

Jeg har lest og lest her på bloggen din i dag, du skriver så sterkt og på en måte bestemt, men samtidig så vakkert og sårt! Ble veldig grepet av det at du omtaler Kreft og Død med stor forbokstav, som noe som er og som vi må forholde oss til, ikke noe abstrakt og langt borte.

Jeg skal prøve å bli flinkere til å leve i nåtiden og ikke ha alt på vent til senere, eller en anledning. Takk for at du minnet meg på hvor viktig det er!

Ønsker deg en fin-fin dag videre!

Kjæresteparet sa...

Herregud, jeg gråter.. Når kommer boken jeg har etterspurt?!? Den skal jeg ha førsteutgave av, MED signatur!
Det finnes ikke ord, men det er ikke sikkert du er ute etter det heller.. Mulig du bare vil lufte tankene, og jeg er kjempe glad du gjorde det med oss. Du er et fantastisk menneske, og jeg beundrer og respekterer deg og dine meninger utrolig høyt.
Det er en liten ting til deg på bloggen min, men etter jeg keste dette virker det ganske ubetydelig. Tanken som teller..?
Og du, er det noen som kan dikte opp nye ord, så er det ingen andre enn deg som kvalifiseres til det!

Anneli sa...

jeg mener liksom sånn når man blir redd for å gå glipp av noe HELE tiden. Når man får en vond klump i magen av å se kjærsten dra på fest f.eks fordi at den kvelden kan være den siste man har sammen. Eller hvis man ikke klarer seg en kveld uten barnet sitt, fordi at man aldri veit om det kunne vært den siste kvelden. Jeg blir litt sånn innimellom og det føles ikke helt bra.

galekroken sa...

Jeg bare måtte lese gjennom alle innleggene dine om mammaen din! Så flott du beskriver den siste tiden hennes!! Tusen takk for at du deler! Forstår også at i ikke bor så langt fra hverandre? Bor du i Sarpsborg? Klem

Related Posts with Thumbnails