Jeg skjuler det.

Jeg gjør alt jeg kan for å skjule det, men likevel skulle jeg ønske at noen så.

Så alle de dårlige dagene. De dagene hvor utmattelsen overmanner meg fullstendig. Når kroppen er blottet for energi. De dagene det verker i hele kroppen. Når selv et kjærlig stryk over ryggen, får meg til å frese i smerte. 

"Du ser så godt ut!" Jo takk for det, du. I dag har jeg en god dag. Jeg forsøker å glemme, og å leve som andre. I morgen har jeg det ganske sikkert ikke, nettopp fordi jeg bruker energien min på å ha det bra akkurat i dag.

"Du ser så godt ut!" Jo takk for det, du. Jeg skulle gjerne blitt under dyna i dag, men jeg måtte likevel på dette møtet. Jeg tok på en jeans, ordnet håret og la litt maskara. Det var tydeligvis verdt anstrengelsene, for du lot deg jo lure. 

Nei takk. Jeg har desverre ikke nok overskudd til å bli med på den festen. Jeg er lei for det. Jeg har rett og slett ikke krefter til å gå på kino i kveld. Jeg skulle så gjerne blitt med. Jeg orker ikke kafébesøk i dag. Det er hyggelig at du spør.

Jeg skulle ønske jeg kunne leve livet på egne premisser.

Jeg skulle ønske jeg slapp å betale for et øyeblikks moro i flere dager etterpå. 

Kunne stå opp om morgenen og gjøre det jeg vil, ikke begrenses av det kroppen ikke kan.

Jeg skulle inderlig ønske at jeg slapp å leve med at andre mennesker dømmer meg for det jeg ikke gjør. Vet dere at jeg ikke klarer? Forstår dere det? Jeg gjør så godt jeg kan, men det strekker så altfor sjelden til. Jeg er alltid på etterskudd, og det øker underskuddet. Jeg ligger ikke et par dager i strekk på sofaen fordi jeg syns at det er så veldig mye mer givende enn å gå ut i skogen med ungene mine. Jeg gjør det ikke fordi jeg syns det er kjedelig å vaske gulvene. Jeg ligger ikke der fordi jeg er lat. Har du tenkt på det?

Hva jeg jobber med, spør du? Nei, nå skal du høre. Hva jeg skal finne på når minstemann begynner i barnehagen? Ja, den som bare visste det. Jeg har en god utdannelse. Skussmål jeg er stolt av. Arbeidsmoral. Men. Fremtiden er usikker. Kroppen bærer meg ikke. 

Du ser det kanskje ikke, men kroppen min bærer meg ikke! Ikke selvtilliten min heller. Den har knekt sammen under vekten av utilstrekkelighet, maktesløshet og tankene dine om meg. Om ikke jeg kan ta meg sammen? Jo, det skulle jeg så gjerne ha gjort - om det var det som skulle til. Det er bare det at dette ligger utenfor min kontroll. Jeg kan ikke bare slå opp med dette fibromonsteret. Jeg kan ikke bare be det om å flytte ut. Finne seg et annet sted å bo. Monsteret flyttet inn allerede da jeg var et lite barn, og skrev under på en livslang kontrakt. Jeg som "utleier" har ingen rettigheter. Ikke noe jeg skulle ha sagt. Nei, nei. 

Det finnes teknikker. Selvsagt. Det finnes grep jeg kan gjøre. Absolutt. Og jeg gjør så godt jeg kan. Likevel er ikke det tilstrekkelig for at jeg skal kunne leve livet mitt, slik du kan leve ditt. Slik jeg skulle ønske at jeg kunne leve mitt. Fantasien stanser drømmene, firbomyalgien realiseringen. 

Om livet er tungt? Vanskelig? Nei, det vil jeg ikke si. Jeg kjenner ingen annen virkelighet. Dette er meg. Jeg trives i livet mitt. Jeg skulle bare, innimellom, ønske at jeg hadde hatt litt færre begrensninger. Så skal man da heller ikke se på begrensningene, men mulighetene. Joda. Det er bare det, at på de mest smertefulle dagene, de dagene man må si nei til ungene sine, i dag orker ikke mamma å leke; på de dagene er det vanskelig ikke å se begrensningene, fordi man vil så gjerne. Man vil så inderlig gjerne! 

Og slik er livet med fibromyalgi, selv om du ganske sikkert ikke ser det. Fordi jeg skjuler det. Jeg gjør alt jeg kan for å skjule det.