Det verste som kan skje?

Pang! Vræl! Og masse blod.

Bålle Trålle lå på stuegulvet, og underleppa hadde fått seg en sprekk.

Det var på søndag.

Opp igjen!

Pang! Vræl! Og masse blod.

Bålle Trålle lå på stuegulvet, og overleppa hadde fått seg en sprekk.

Det var på mandag.

Opp igjen!

Tirsdag fant han ut hvordan han skulle komme seg opp fra Tripp Trapp-stolen og opp på Play Tray-bordet. Heldigvis stod jeg ved siden av ham da han knakk koden, men hva hadde egentlig vært det verste som kunne ha skjedd? Sånn realistisk sett? 

Ja, for hva er egentlig det verste som kan skje? Bustemannen og jeg har et veldig avslappa forhold til alt fra bordkanter til fjellskrenter, trapper og ikke minst, vedovnen. Litt for avslappa vil kanskje enkelte mene, men verken Bustemannen eller jeg tror at ungene våre vil stryke med av et blåmerke eller et skrubbsår. Vi trøster og blåser og nusser når det er på sin plass, men utover det har vi egentlig et ganske avslappa forhold til at ungene våre slår seg, også.

Riktignok passer vi på å fri banen for ting som kan være direkte skadelig for barna; vi lar for eksempel ikke Ålle Bålle leke med smålego, eller lar Salmiakk og batterier ligge i lekekurven. Vi holder også et øye med ham når han kjemper seg til topps i trappa og ennå ikke har lært hvordan han på smarteste måte kommer seg ned. Men! Vi lar ungene få lov til å slå seg. Erfare at ting gjør vondt. Lære at det kanskje ikke var så lurt å kjøre leketraktoren utfor bakken ved siden av huset, uten og vite hvordan man bremser. Slike ting. 

Det blir en god del skrubbsår. Flere plaster. Mange trøstenusser og blåse på-er. Det slumper til at noen har en kul i panna, og ingen av ungene er noensinne helt uten blåmerker. Likevel; ungene har det helt topp! De ler så de rister - også når de faller - og slår de seg? Javel, så gråter de en skvett før de er tilbake i leken, tilsynelatende uten og ha lært noe som helst. Ja, for hva er egentlig det verste som kan skje? Ytterst få unger dør av helt vanlig lek, og skulle de falle av huska og få seg en hjernerystelse, ja, så fikser vi det også. Mest sannsynlig vil de ikke pådra seg denne hjernerystelsen, og da ville det være fryktelig dumt av meg og frata dem muligheten til fri utfoldelse gjennom gøyal lek, bare fordi noe kanskje, muligens, under gitte omstendigheter, kan komme til å skje. Den sjansen er jeg som forelder villig til å ta. Jeg kan ikke beskytte dem fra selve livet, og da er det likegreit at de lærer seg at det også kan gjøre vondt. 

Veslekæll vet forresten å ta ansvar

for egen sikkerhet selv.

Jeg tror at gjennom å la ungene få utfolde seg fritt, vil vi få robuste mennesker som lærer å stole på seg selv og sine egne avgjørelser. Selv om det kunne være fristende, er det ikke jeg som skal ta alle små og store valg for barna mine gjennom livet, og da er det greit at de får lov til å prøve seg selv. Noen ganger ender det med en sprukken leppe og masse blod, men de aller fleste gangene ender det med mestringsfølelse og utvikling. Det kan jeg da virkelig ikke frata ungene mine, kan jeg vel?

- Lar du ungene få lov til å slå seg? -