#galteogvralte

Så var det omsider tid for litt blogging igjen. Eller. Tid og tid. Jeg tar meg tid. Bak oss ligger to hektiske uker nå, og mange av dere har fulgt dem via Instagram, men jeg har likevel lyst til å blogge litt om det. Ja, for dere husker vel at vi fikk to griser i mai? Galte og Vralte? Nå ligger de godt forvart i fryseren vår, etter at de ble slaktet forrige helg. 

Galte (t.v.) og Vralte i mai.

"Hvordan klarer du egentlig å spise kjæledyrene dine?" er det mange som har lurt på. Det er bare det, at grisene har ikke vært kjæledyrene våre; de har vært husdyrene våre. Fra det øyeblikket det ble bestemt at vi skulle bli "grisebønder", var det også bestemt at de var mat. Vi har vært forberedt på det, og alle, Busteliten inkludert, har vært inneforstått med at de en dag skulle havne på bordet. Dog skal det innrømmes at det var litt vemodig å sitte der sist lørdag, utenfor bingen deres, og snakke og kose med dem, og vite det at bare i løpet av noen få timer skulle gå fra å være gris til å bli mat.

Det er ikke ofte jeg legger ut bilder av meg selv på denne

bloggen, men en middagsselfie får være et godtatt unntak.

Ja, for det er nemlig slik det fungerer: I det skuddet settes, går de fra å være gris til og bli mat. Det er det jeg har vokst opp med, og det er slik jeg har lært at det er. Kynisk vil kanskje noen si, men alt kjøtt kommer jo fra noe eller noen. Også det kjøttet vi kjøper i butikken. Det er også det vi ønsker å lære Busteguttene våre, og Busteliten på tre år har da også hatt et veldig avklart forhold til dette. Kanskje litt i overkant avklart også muligens, hvis vi spør barnehagen.

Galte og Vralte, slaktedagen. Og neida, ribba blir ikke brun.
Det brune sitter i det ytterste hudlaget og forsvinner sammen

med busta når grisen skoldes.

Slaktingen gikk forøvrig veldig greit. Vi hadde god hjelp av både svoger og bestefar. Selv var jeg ikke med på selve avlivingen, men tok ellers del i alt. Pappa mente på at jeg ikke var riktig vel bevart da jeg i ettertid fortalte at det aller morsomste var å rense og skylle tarmer. Vommingen ("tømme" grisen) var forresten også innmari morsomt, og da pappa mente det virkelig tiltet for meg, var da jeg uten problemer klarte å stå og se på det, samtidig som jeg inntok en pølsemiddag mellom slagene. (Likevel har jeg det fra farssiden, i følge bestemor!) 

Lørdagsunderholdning når man

bor på landet - tarmrensing!

Etter at grisene hadde hengt sine førti døgngrader, ble de partert og pakket og merket og lagt i fryseren. Det har blitt flotte ribber, saftige skinkesteker, indrefileter og ytrefileter, nakkekoteletter i hopetall, strimlet svinekjøtt, spareribs, grytekjøtt og sjømannsbiffer. Restene av alt dette igjen, har blitt til kjøttdeig, og fettrestene ble hermetisert til kattemat. Ikke et gram er gått tapt! Benrestene har vi kokt kraft på, og av leveren fikk vi intet mindre enn 6,4 kg leverpostei. Hodene ligger på vent i fryseren og skal bli til hodesylte, og vi har dessuten laget syltelabber. Nå gjenstår det bare å lage meiseboller av selve skinnet, og så er vi i mål. Om vi er skremt fra å leke grisebønder neste år også? Overhodet ikke! Dette har vært bare moro!

Her er det ingen slinger i valsen,

og det er produsert hjemmelaget leverpostei.

På søndag hadde vi første svinemiddag, og det smakte utsøkt. Dessuten føltes det utrolig kjekt og kunne spise egenprodusert mat. Mer kortreist kan man ikke få den. Og - vi vet at den har hatt det bra før den ble mat. 

Galte eller Vralte til venstre.

"Mamma? Er grisen død?"

"Ja. Nå er grisen død."