Den sommer'n

Jeg er et vintermenneske. Det har jeg alltid vært.

Sommer'n har liksom bare vært en nødvendighet man måtte gjennom.

Men, for første gang siden barndommen, har det vært den sommer'n.

Den sommer'n som gjorde at jeg ble litt trist av å tenke på at høsten skulle komme.

Den sommer'n jeg bodde i shortsen.

Den sommer'n jeg gikk mer barføtt enn med sandaler på.

Den sommer'n jeg ble skikkelig brun. Til og med på magen!

Den sommer'n jeg spiste så mye is at jeg til slutt ikke klarte å holde tellinga.

Ikke engang per dag.

Den sommer'n jeg hadde masse fregner på nesa.

Den sommer'n vi sov i campingvogn.

Den sommer'n vi jublet over en liten regnskur. Fordi det var...

... den sommer'n sola skinte. Hver eneste dag. På ordentlig.

Den sommer'n vi bada i elva. Og i sjøen. Og enda mer i elva. Ja, det var...

... den sommer'n det var så varmt i elva, at vi måtte inn i dusjen for å kjøle oss ned.

Den sommer'n vi hadde favorittlåter på radioen.

Den sommer'n vi ikke brukte kjøkkenet på en hel måned fordi det var ...

... den sommer'n vi grilla hver eneste dag.

Den sommer'n vi rakk å bruke opp all solkremen og til og med måtte kjøpe mer.

Den sommer'n vi hadde en sti fra utgangsdøra og inn til do.

Vi levde jo utendørs.

Den sommer'n vi huska, lekte i sandkassa, sykla og turna i gresset.

Den sommer'n vi la oss nydusja om kvelden,

under dyner som hadde hengt i vinduskarmen hele dagen.

Den sommer'n vi kosa oss så inderlig ille, hver eneste dag. Vi levde i nuet.

Den sommer'n som var akkurat som en sommer skal være!

Akk.