Er du død? Flyr noen?

Døden er et veldig abstrakt begrep for en liten gutt som ennå ikke har rukket å fylle tre. Derfor har vi heller ikke snakket så veldig mye om bestemor som bor i himmelen. Så langt har vi bare forholdt oss til farmor og beppemor, og det har vært nok. I det siste har han imidlertid lært at det er noe som heter å være død, all den tid vi slår i hjel fluer både sent og tidlig (!). Han snapper opp. Relasjoner er også noe han har begynt å vise interesse for i det siste, og i stad lurte han:

"Mamma? Er beppe mamma'n din?"

"Nei, beppe er pappa'n til mamma. Mamma'n til mamma er død."

"Død?"

"Ja, mamma'n til mamma er død, og bor oppe i himmelen."

"Flyr hun?"

"Nei, det tror jeg nok ikke, men jeg tror hun sitter på en sky og følger med på oss og ser hva vi driver med. At vi skal kjøpe parkdress til deg i dag for eksempel."

 Og så ble det ikke sagt noe mer om det, for da kom han plutselig på noe annet å lure på. Så gikk det noen timer, og jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver, mens Busteliten satt og så på Postmann Pat.

"Mamma? Er du død?"

"Nei, nei. Mamma'n din lever. Jeg lever. Det er mamma'n min som er død."

"Å ja. Hun sitter og ser på vårs på skya."

Så ble det stille noen sekunder, før:

"Er pappa død?" 

"Nei, pappa lever. Pappa er bare på jobb."

"Å ja."

Mamma'n min og meg.
(Og en bekreftelse på at Busteliten er min sønn.)

Og så var vi ferdige med den saken. For i dag.