Når mamma ikke er pedagog. Overhodet.

Alle har vi vel våre svin på skogen (eller i fjøset), men sånn i det store og det hele har jeg for det meste vært et ærlig og hederlig vesen. Så ble jeg mamma, og så var det slutt på dét. Jeg, som måtte slå opp i fremmedordboka for å forstå betydningen av ordet pokerfjes, har blitt en mesterløgner. Nå ljuger jeg meg lukt åt varmere breddegrader uten og blunke. Jeg, som ikke klarte å skrive noe annet enn artikler og utgreiinger i mangel på fortellerkunst da jeg gikk på skolen, forteller skrøner som de var de reneste sannheter. Ja, jeg tror til og med på det jeg forteller selv! Å bli mamma, gjorde meg på mange måter til et bedre menneske, men på dette punktet ble det altså verre. Mye verre.

"Nå må du passe deg, eller så kommer elgen!" 

Det bare kom. Jeg aner ikke hvorfra, men jeg var altså så desperat etter å få spist opp det saftige kjøttstøkke' mens det ennå var varmt, at jeg truet med elgen. Elgen, liksom!

"Høh?" Busteliten stoppet og gråte tvert, og bare stirret på moren sin.

"Høh?" var i grunnen det jeg tenkte også, for hvorfor i alle dager skulle elgen komme? Hvordan skulle jeg fortsette denne skrøna uten å bli ferska?
Før jeg fikk tenkt meg om, kom forklaringen:

" Ja, hvis ikke du slutter og gråte, så kommer elgen og lurer på hvorfor i alle dager du gråter så fælt!" overbeviste jeg. "Høh? Elgen?" "Ja, elgen. Og vi vil vel ikke ha besøk av ham, vil vi vel?" Nå var jeg virkelig på glid, og før Busteliten rakk og svare, fortsatte jeg: "Vi kan jo ikke ta i mot besøk av elgen nå? For det første, så er det midt i middagen, og ikke har vi nok mat til at elgen kan få. Det ville jo være uhøflig ikke å tilby ham noe, og ikke har vi kokt kaffe heller. Nei, dette går ikke!" Busteliten, og Bustemannen, sitter og stirrer med store øyne på meg. "Dessuten," sa jeg, "så har vi ikke plass til noen elg her! Den er altfor stor!". Ferdig snakka, og ferdig grått. Elgen snudde i skaukanten, også ble det ikke noe besøk den dagen. 

"Hæ? Hva gjør den finger'n der oppi nesa di?" 

Busteliten ser på meg, trekker fingeren halvveis ut før han stapper den opp igjen og fniser. "Nå på du passe deg, eller så kommer... Så kommer motorsagtrollet!" Jeg legger inn en dramatisk, liten kunstpause, og ser på Busteliten. Fingeren er på vei ut igjen. "Motorsagtrollet må du passe deg for, altså!" Busteliten gjør store øyne. "Motojsagtjollet?" "Ja, motorsagtrollet. Og vet du hva han har med seg?" Jeg venter ikke på svaret engang. "Han har med seg ei stor, diger motorsag! Den bruker han til å kappe av alle fingrene slik at det ikke går an å pelle buse noe mer! Én etter én sager han dem av." "Ooooj!" Dette funker. Nå snakker vi samme språk. Vi forstår hverandre, ungen og jeg. "Du vil vel ikke at motorsagtrollet skal komme og skjære av fingrene dine? Hæ? Det hadde jo vært kjekt og beholde dem slik at du kan gjøre andre ting?" Joda, Busteliten var enig i det, også ble det ikke noe mer buseplukking den dagen. 

"Veslekæll? Nå MÅ vi gå og legge oss." (Eller "vårs", som det heter på våre kanter.)

"Nei!" "Jo!" "Nei!" "Jo!" "Neeeeei!"

"Joooo! Eller så... Eller så kommer sengetrollet!" 

"Høh?" "Ja, sengetrollet!" Oh-uh! Hjernen jobber på høygear. Sengetroll, liksom. Hvor dust går det an å være? Dette kan slå to veier, så her gjelder det og spille kortene riktig og veie ordene med en godt tarert vekt. Man vil jo aller nødigst (faktisk ikke i det hele tatt!) påføre toåringen ytterligere lakenskrekk fem minutter over leggetid! "Høh?" spør Busteliten igjen. "Jo, nå skal du høre," begynner jeg. "Sengetrollet, det er et DIGERT troll. Ja, munnen hans er så stor, at det er plass til hele senga di inni der. På langs!" "Senga mi?" spør Busteliten. "Ja, senga di. Den fine stor gutt-senga di som du fikk av nissen til jul, vet du. Hvis ikke du går og legger deg nå, så kommer sengetrollet og SPISER senga di!" Jeg gjør meg så dramatisk som jeg bare tør, og det har så absolutt effekt, for Busteliten piler inn på badet, klar til å skifte bleie og pusse tenner. "Sånn, og nå må du sove. Det er kun når du sover at du skremmer bort sengetrollet, for da skjønner han at han må lete etter en annen seng og spise. Hvis ikke du sover, trur'n fortsatt at'n har sjans! Natta!"

"Vil du ikke ha mat, sier du? Jammen du som er så glad i kjøttboller?"

"Nei! Ikke sulten!" 

"Vennen, du må spise skal du bli stor og sterk!"

"Nei!"

Og, etter en lang dag i barnehagen, så er selvsagt dette nei-et akkompagnert av et digert hyl, etterfulgt av krokodilletårer og tenners gnissel. Slikt orker rett og slett ikke mor og høre på, etter en lang dag, midt i middagen. Desperate situasjoner tyr som kjent til desperate løsninger, og så er det på'n igjen. "Hysj! Hørte du det?" "Høh?" "Det er noen som gråter!" Jeg legger øret inntil magen til Busteliten, som trekker heisen og venter på fortsettelsen. "Ja, hør her! Mamma hører at noen gråter inne i magen din. Det er... jeg tror det er... Sultentrollet!" "Sultentjollet?" "Ja. Stakkar! Han er så sulten, så sulten, også får han ikke kjøttboller!" "Hæ?" Busteliten har helt glemt hvor forferdelig synd det nettopp var på ham, og sitter med kulerunde øyne og lurer på hvordan vi kan få dette sultentrollet til å holde fred ned i der. "Sultentrollet vil ha kjøttboller, Busteliten, og den eneste måten han kan få kjøttboller på, er at du spiser dem. Fort deg nå!" Og Busteliten gafler innpå. Først én. Så to. Så er plutselig hele tallerkenen tom. "Sånn. Nå er sultentjollet mitt mett," konkluderer Busteliten med før han takker for maten. Så går det tjue minutter: "Sultentjollet mitt gråter!"

Ta-ta! Og slik kreeres den ene "livsløgnen" etter den andre. Små usannheter som av et lite menneske blir oppfattet som sannheter, oppe og vedtatt, bare fordi mamma sier at det er sånn. Selvfølgelig finnes det troll! I grunnen er det skremmende hvilken makt man som voksen har over et lite barnesinn, når man tenker over saken. Selv har jeg avslørt mine livsløgner langt inn i tjueåra. Når sant skal sies, har jeg faktisk ikke avslørt alle ennå. Mang en gang har jeg tenkt at jeg alltid skal være dønn ærlig med mine egne barn, og ikke fare med skrøner og usannheter, men disse småtrolla (!), de gjør ett eller annet med en altså... Det er vel ikke akkurat hevnlyst det er snakk om, men noe er det i alle fall som får tunga på glid. Én ting er hvertfall sikkert, og det er at det finnes flere troll i skauen!