Formiddagskaffi'n

I formiddag har jeg vært på besøk hos oldemor. 

Med hver vår kaffikopp og hvert vårt wienerbrød, satt vi i godt over to timer og koste oss og pratet om både nå og da. Noen ganger var vi bare stille. Det var en god stillhet, og jeg tenkte flere ganger på hvor heldig jeg er som fikk oppleve en slik stund. Med min 95 år unge, kule oldemor. 

Et så langt liv, er kilde til mang en god historie. Noen historier hører jeg ofte, og kan nesten utenat. Atter andre har jeg aldri hørt før, og noen får frem latteren. Som i dag, da jeg fikk høre om den gangen oldemor spiste et helt snes med stekte egg i ett og samme måltid. Hun hadde sikkert spist flere også, om bare oldefar hadde giddet å steke fler. 

Eller da det under krigen var rasjoneringskort på det meste, også stoff, og det plutselig befant seg tre damer på samme buss med samme kjolestoff fordi det var det stoffet som var å få tak i. Det var visst slettes ikke så morsomt som det kan høres ut. I en tid da H&M enda ikke var oppfunnet, og folk ikke var speilinger av hverandre, slik det er i dag.

Hun fortalte også om en kjole hun fikk sydd til seg på trettitallet  Stoffet kostet 45 øre meteren, og for arbeidet skulle syersken ha kroner 1,50. Tidene har såvisst forandret seg. Den samme syersken laget også brudekjolen hennes, som i fjor ble sydd om til dåpskjole til Busteliten.

Jeg fikk høre om den uendelige diskusjonen hun hadde med sin svigermor, som bodde i samme hus, om hvilken lengde bestemor egentlig skulle ha på barnekjolene sine. Og om den huskestua som kunne bli når svigermors svigermor også meldte seg inn i diskusjonene. Men, jeg fikk også høre, igjen, hvor flink svigermor, altså min tippoldemor, var med håndarbeide. Mye her i Bustehjemmet er laget av "bestemor". Oldemor har vært så snill og delt mye av det med meg. Det fine putevaret dere ser på bildene, fikk jeg da oldemor hadde bursdag nylig, og det er også laget av "bestemor". Er det ikke nydelig?

Vi fikk også snakket litt om hvordan tidene har forandret seg, kanskje ikke alltid til det bedre. Med travle mennesker, som haster hit og dit, og som knapt rekker å spise på veien. "Jeg ser stadig vekk noen står med en gaffel i den ene hånden og et hvitt beger i den andre. Det er ikke som før i ti'a." Nei, det er desverre ikke det, men heldigvis, så har jeg en kjekk oldemor som kan fortelle om hvordan det var! Jammen er jeg heldig.