Et år går så fort. Det gjør to også. Så blir to år til tre, og plutselig til fire, og så begynner det å bli litt allikevel. Én gang stod dagene stille. Så kom hverdagen tilbake, den ene dagen etter den andre, og litt etter litt ble hverdagen min igjen. Plutselig var det altså gått fire år. Fire år med hverdager. Og noen festdager.
Det er vemodig ikke å kunne dele hverken hverdagene eller festdagene lenger, men jeg har troen på at hun følger med. Jeg syns det er trist at hun aldri får møte Busteliten, men jeg tror hun ser ham likevel. Hører hans trillende latter og ser hvordan han tramper i golvet får å få viljen sin, slik jeg en gang også gjorde.
Jeg savner å gå på kafé. De hyggelige post-itene med oppmuntrende ord. De varme rundstykkene med kakao til. Kranglene om den lyseblå jakka. Den felles gleden over gamle skatter. Et par nystrikka raggsokker. Nå er det bare minner. Gode minner.
Ingen kan fylle en slik plass. Bare mamma kan være mamma. Min mamma.
Savnet er der, men ikke sorgen. Livet gir, og livet tar.
Og jeg klarer meg. Fordi mamma lærte meg hvordan.
I dag er det fire år siden jeg så henne for siste gang.
Gav henne en klem, og sa de viktige ordene vi hadde sagt så mange ganger før.
Jeg er glad i deg.
Jeg er glad i deg.
De ordene er fortsatt. Selv om det har gått fire år.
.jpg)
9 kommentarer:
Sårt, vakkert og gjenkjennbart, Bustenellik. Takk for at du deler.
Tårer i øynene her Camilla..
Tenker på deg idag:)
Nydelig skrevet, sitter her med tårer i øynene. Stor klem!
Jeg blir nok litt ekstra berørt, både fordi jeg nettopp har møtt deg og fordi jeg får oppleve det din mor ikke fikk - barnebarnet.
Så nydelige ord ♥ Men hun følger med dere, det er jeg sikker på, og fryder seg over Busteliten og er veldig stolt av deg...
Stor klem sendes!
Så fint å lese. Og så trist. Fikk klump i halsen her nå. Tenker på deg i kveld.
Klem <3
<3 Nydelige ord om mamman din.. Tiden som noen ganger føles som den står stille, raser alikevel avgårde. Savnet og sorgen etter det som ikke ble og det en ikke fikk, men også gleden og takknemlighet for tiden en fikk.. Syns du e veldig flink å sette ord på ting! Stor klem
Så vakkert du skriver om tapet av en du var så glad i - mammaen din. Dette ga meg klump i halsen og tårer i øynene, og jeg kjenner igjen savnet etter en kjær - slik du beskriver det. Det er rart hvordan dagene passerer, en etter en....og at de går fra å stå stille, til å igjen være fulle av liv. Livet er snodig. Jeg tror forresten som deg, at hun følger med og får med seg lille busteliten og alt som skjer...og det er en fin tro å holde fast på.
Ønsker deg en nydelig uke. god klem til deg <3
Så fint skrevet kjære Bustenellik!
Tenker på deg <3
Legg inn en kommentar