De forbudte tankene

Dette innlegget har jeg hatt klart lenge, men så er det nå engang sånn at enkelte tekster trenger å modnes litt før de kan slippes ut i lyset, og dette er så absolutt en slik tekst. Føler jeg selv. Dette innlegget handler om de forbudte tankene, og selv om jeg tror at mange av dere kanskje kjenner dere igjen, tror jeg også noen vil la seg sjokkere. Jeg ber dere om å lese, og å forsøke og forstå. 

Livet. Det synes så evig. Det er det ikke, og når det går mot slutten så er det mange prosesser man skal igjennom. Også de som fortsatt skal leve sitt liv, når noen andres tar slutt. 

"Om jeg blir gammal og pleietrengende noen gang, så får du meg sendt utfor trappa og får det til å se ut som en ulykke!" Setningen kan nærmest kalles et barndomsminne, og sitatet er mammas. Hun var ei fyrig dame med både humor, stahet og selvironi, men også én stor frykt: Å ikke klare seg selv. Mamma ble ikke gammel, men hun ble pleietrengende. Det var vondt å se. Bare i løpet av noen måneder gikk hun fra å være mamma'n som var "sterkere enn mamma'n din" til å bli så svak at hun engang ikke klare å løfte sine egne ben. 

Vi visste så altfor godt hva som ventet. Det hadde vi gjort i mange år allerede, men det er med døden som med så mye annet. Man forsøker å fortrenge det. Skyve det foran seg og tenke at... Ja, hva tenker man egentlig? 

"Stikk ned i verktøykassa di og finn hammeren slik at du kan slå meg i hue med den," kunne hun på fleip si til svigersønnen sin, min Bustemann. Vi visste at det var fleip, men det lå et alvor under spøken. Det visste vi også. Vi lo med henne, men der jeg satt og lo, tenkte jeg også i mitt stille sinn at dersom jeg hadde kunnet gjøre noe... Det tror jeg at hun tenkte også; dersom jeg kunne gjøre noe. I stedet måtte vi bare sitte å vente på at Døden skulle komme å gjøre noe.

Ikke for alt i verden om jeg ønsket å miste mamma'n min. Den beste mamma'n i verden! Hun som alltid hadde vært der, og som liksom alltid skulle være det. Likevel; jeg ønsket at hun skulle dø. Høres det ikke fælt ut? Jeg ønsket rett og slett at mamma'n min skulle dø. Hun hadde det så vondt, og livet hennes var tapt i alle fall. Kunne hun ikke bare få slippe? Kunne hun ikke bare få ha det bra? Nå? Med det samme? 

Som jeg har skrevet også tidligere her på Bustebloggen, handler det ikke om å ønske et annet menneske dødt. I hvertfall ikke i den forstand. Det handler om å ønske et annet menneske godt. Men, det handler om noe mer også, og det er dette som gjør tankene så skamfulle. Så forbudte. Det handler også om at man er en egoist. I alle fall dersom man skal være helt ærlig med seg selv. Man kan fortelle en "sannhet" så mange ganger at den til slutt blir det, men innerst inne vet man... Er det bare derfor? 

Mitt ønske om at døden snart skulle inntreffe handlet også om mine egne behov. Mitt behov om å få lov til - etter fem år med sykdom - å være fri. Mitt behov for å slappe av. Senke skuldrene. Ikke lenger bruke tid på sorg. Engstelse. Fortvilelse. Bli ferdig. Gå videre. Så brutalt det enn høres ut. Men; er det lov til å tenke slike tanker da? Er det slik en god datter tenker?

Jeg kunne brukt ubegripelige mengder med ord for å analysere bakgrunnen for slike tanker opp og ned i mente og tilbake igjen. Det er likevel ikke det som er målet mitt med dette innlegget, å rettferdiggjøre mine tanker. Hverken ovenfor meg selv eller andre. Noen forskjell fra eller til vil en slik analyse uansett ikke gjøre. Dessuten er jeg ferdig med dette. Hensikten er snarere å forsøke å sette lyset på et tabu, for jeg tror at det må være et tabu. Jeg har i alle fall ikke hørt noen andre snakke høyt om disse tankene før.

Kanskje har jeg bare ikke hatt ørene åpne, men det kan i hvertfall ikke være et dagligdags tema. Likevel er jeg oppegående nok til å forstå at jeg nok ikke er den eneste som har hatt slike tanker. Jeg tror faktisk ikke at det er så unormalt heller, men hvorfor er det ikke et tema på dagsordenen? Hvorfor er det ingen som forteller de pårørende at disse tankene kan komme, og hvordan de skal håndtere dem uten å gå til grunne av dårlig samvittighet? 

Personlig tror jeg det handler mer om overlevelsesinstinkter enn pur egosime, men det er nå mine tanker. Hva tror dere? Burde vi "godkjenne" de forbudte tankene, og få dem ut og frem i lyset? Er det på tide å sette disse tankene på dagsordenen? Jeg åpner for en konstruktiv diskusjon, og er spent på utfallet. Jeg håper mange av dere har lyst til å delta.

Om du som leser har lyst til å lese mer om bakgrunnen for dette innlegget, kan du se blant annet HER under etiketten Palliativblomsten.