Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




onsdag 24. oktober 2012

De forbudte tankene

Dette innlegget har jeg hatt klart lenge, men så er det nå engang sånn at enkelte tekster trenger å modnes litt før de kan slippes ut i lyset, og dette er så absolutt en slik tekst. Føler jeg selv. Dette innlegget handler om de forbudte tankene, og selv om jeg tror at mange av dere kanskje kjenner dere igjen, tror jeg også noen vil la seg sjokkere. Jeg ber dere om å lese, og å forsøke og forstå. 

Livet. Det synes så evig. Det er det ikke, og når det går mot slutten så er det mange prosesser man skal igjennom. Også de som fortsatt skal leve sitt liv, når noen andres tar slutt. 

"Om jeg blir gammal og pleietrengende noen gang, så får du meg sendt utfor trappa og får det til å se ut som en ulykke!" Setningen kan nærmest kalles et barndomsminne, og sitatet er mammas. Hun var ei fyrig dame med både humor, stahet og selvironi, men også én stor frykt: Å ikke klare seg selv. Mamma ble ikke gammel, men hun ble pleietrengende. Det var vondt å se. Bare i løpet av noen måneder gikk hun fra å være mamma'n som var "sterkere enn mamma'n din" til å bli så svak at hun engang ikke klare å løfte sine egne ben. 

Vi visste så altfor godt hva som ventet. Det hadde vi gjort i mange år allerede, men det er med døden som med så mye annet. Man forsøker å fortrenge det. Skyve det foran seg og tenke at... Ja, hva tenker man egentlig? 

"Stikk ned i verktøykassa di og finn hammeren slik at du kan slå meg i hue med den," kunne hun på fleip si til svigersønnen sin, min Bustemann. Vi visste at det var fleip, men det lå et alvor under spøken. Det visste vi også. Vi lo med henne, men der jeg satt og lo, tenkte jeg også i mitt stille sinn at dersom jeg hadde kunnet gjøre noe... Det tror jeg at hun tenkte også; dersom jeg kunne gjøre noe. I stedet måtte vi bare sitte å vente på at Døden skulle komme å gjøre noe.

Ikke for alt i verden om jeg ønsket å miste mamma'n min. Den beste mamma'n i verden! Hun som alltid hadde vært der, og som liksom alltid skulle være det. Likevel; jeg ønsket at hun skulle dø. Høres det ikke fælt ut? Jeg ønsket rett og slett at mamma'n min skulle dø. Hun hadde det så vondt, og livet hennes var tapt i alle fall. Kunne hun ikke bare få slippe? Kunne hun ikke bare få ha det bra? Nå? Med det samme? 

Som jeg har skrevet også tidligere her på Bustebloggen, handler det ikke om å ønske et annet menneske dødt. I hvertfall ikke i den forstand. Det handler om å ønske et annet menneske godt. Men, det handler om noe mer også, og det er dette som gjør tankene så skamfulle. Så forbudte. Det handler også om at man er en egoist. I alle fall dersom man skal være helt ærlig med seg selv. Man kan fortelle en "sannhet" så mange ganger at den til slutt blir det, men innerst inne vet man... Er det bare derfor? 

Mitt ønske om at døden snart skulle inntreffe handlet også om mine egne behov. Mitt behov om å få lov til - etter fem år med sykdom - å være fri. Mitt behov for å slappe av. Senke skuldrene. Ikke lenger bruke tid på sorg. Engstelse. Fortvilelse. Bli ferdig. Gå videre. Så brutalt det enn høres ut. Men; er det lov til å tenke slike tanker da? Er det slik en god datter tenker?

Jeg kunne brukt ubegripelige mengder med ord for å analysere bakgrunnen for slike tanker opp og ned i mente og tilbake igjen. Det er likevel ikke det som er målet mitt med dette innlegget, å rettferdiggjøre mine tanker. Hverken ovenfor meg selv eller andre. Noen forskjell fra eller til vil en slik analyse uansett ikke gjøre. Dessuten er jeg ferdig med dette. Hensikten er snarere å forsøke å sette lyset på et tabu, for jeg tror at det må være et tabu. Jeg har i alle fall ikke hørt noen andre snakke høyt om disse tankene før.

Kanskje har jeg bare ikke hatt ørene åpne, men det kan i hvertfall ikke være et dagligdags tema. Likevel er jeg oppegående nok til å forstå at jeg nok ikke er den eneste som har hatt slike tanker. Jeg tror faktisk ikke at det er så unormalt heller, men hvorfor er det ikke et tema på dagsordenen? Hvorfor er det ingen som forteller de pårørende at disse tankene kan komme, og hvordan de skal håndtere dem uten å gå til grunne av dårlig samvittighet? 

Personlig tror jeg det handler mer om overlevelsesinstinkter enn pur egosime, men det er nå mine tanker. Hva tror dere? Burde vi "godkjenne" de forbudte tankene, og få dem ut og frem i lyset? Er det på tide å sette disse tankene på dagsordenen? Jeg åpner for en konstruktiv diskusjon, og er spent på utfallet. Jeg håper mange av dere har lyst til å delta.

Om du som leser har lyst til å lese mer om bakgrunnen for dette innlegget, kan du se blant annet HER under etiketten Palliativblomsten.

 

12 kommentarer:

Åshild sa...

Jeg hadde lest alle de gamle innleggene før, noen flere ganger, men jeg leste dem igjen nå.

Det er et viktig tema du tar opp. Andre har tatt det opp før, og noen har også våget å handle.

Når noen dør, hvertfall så unge som din mor, så tenker jeg at de nærmestes sorg er dobbel. Man sørger først og fremst for den man mistet, men også over det livet den som døde ikke fikk.

Jeg har noen ganger lurt på hva jeg hadde ønsket selv. Og tror jeg hadde ønsket å klamre meg til livet så lenge som mulig.

Anonym sa...

Kjære Bustenellik:)
Nesten så jeg brukte navnet ditt her nå..
Utrolig godt skrevet. Utrolig modig skrevet. Utrolig godt at noen tør..
Jeg kjenner meg igjen i svært mye av det du skriver, selv om min sorg enda er veldig "fersk" i forhold til din... Jeg håper mange leser dette. Jeg linker den til facebooksiden min. Og jeg skal ta med meg det du skriver i siste avsnitt på jobb..der jeg er sykepleier. Jeg håper og tror jeg er en sykepleier som tør å gå inn i de vanskelige samtalene. Det er i alle fall mitt mål.. Tusen takk Bustenellik:)

Hilsen og klem fra slektningen, facebook-venninna og sykepleieren på Stange (regner med du har identifisert meg for lenge siden)

Unknown sa...

Jeg har ikke lyst til å mene så mye om dette, fordi jeg hittil har vært forskånet fra å miste noen som står meg nærmest. Jeg vet min tid kommer, men jeg vil ikke tenke på det akkurat nå.

Jeg synes du er kjempetøff som skriver dette innlegget. Og jeg er helt sikker på at du har MANGE med deg - de bare tør ikke skrive det høyt sånn som du har gjort.


Stor klem og takk for at du deler <3

Petrus og Petrine sa...

Først av alt et vakkert innlegg om vanskelige følelser..
Jeg er enebarn og mistet mammaen min i løpet av en januarmorgen midt i innspurten av masteroppgaven min. Jeg fortsatte med den, jobbet og toknmeg av min syke og funksjonshemmede pappa. Han hadde jo mistet omsorgspersonen, vennene og kona gjennom veldig mange år. Det gikk, og det går, men det er vondt å være den ene som på den ene siden vil gripe fatt i livet og beholde pappaen sin, og på den andre siden la han slippe unna. Han mister både verdighet og livsgnist i takt med tiden.. Og uansett då synes jeg det er vondt... Dårlig samvittighet når jeg ikke er der, og smerte på hans vegne . Det er vondt å se på, samtidig som det er vondt å miste. Det vet jeg jo... Men han har det ikke godt, - og jeg tror han og jeg vil få fred om han slipper. For jeg sørger jo nå også over pappaen min som jeg på en måte har mistet og fordi han mister grepet...

Anonym sa...

Takk for åpenheten og modigheten du viser ved å skrive dette innlegget!

Jeg skjønner at det har vært vanskelig å bestemme seg for å publisere dette, for det er dypt personlig. Jeg tror det ER viktig å skrive om dette, for følelser som ikke snakkes om kan fort bli tabubelagte. At du velger å publisere dette er med på å bryte ned på hindringene vi har for å snakke om det som er viktig: det blir mindre tabu, mindre skremmende.

Ensomhetsfølelsen oppstår så lett når vi ikke møtes av noen som har opplevd, og prater om, det samme som vi selv går gjennom.

Jeg tror at det ofte kan være tøffere å være pårørende enn å være pasient.

Takk igjen for at du deler! Siden dette er et veldig viktig innlegg har jeg delt det med dem som følger meg på Facebook. Håper du får mange gode tilbakemeldinger!

Toner av tanker sa...

Jeg skjønner godt at du føler at tankene er forbudte, og dette er nok et tabu.

Men, takk for at du deler. Jeg tror mange i samme situasjon i løpet av tiden tenker det samme. Det handler om overlevelse. Det handler om et ønske om å få være bekymringsløs et lite øyeblikk.

Tankene dine er forståelige, selv om de er "forbudte".

Mormorfarmor Inger sa...

Når man ser at en av de kjæreste man har i livet har det grusomt vondt... og man vet at det ikke er mulig å bli frisk, men at den kjære bare blir verre og lider mer og mer.. ja da er det absolutt lov med sånne tanker. Man har da vært igjennom mange faser, håp, fortvilelse, nytt håp, enda mer fortvivelse, sorg...
Og ja - det burde vært snakket mye mer om dette.
Varm klem til deg Bustenellik ♥

Livet i Casa Didriksen sa...

For et godt innlegg Bustenellik. Og du rører ved viktige ting. I jobben som lege så møter jeg døden på mange måter. Og jeg møter pårørende. Det er viktig å få lov å sette ord på de følelsene du beskriver. Det å faktisk føle lettelse når noen dør er helt naturlig og som du sier så er det med bakgrunn i at man ønsker den andre noe godt. Å følge noen i et langt sykeleie, å se dem ha det vondt dag etter dag er vel noe av det vanskeligste man kan gjøre.
Men mange tør ikke si dette, mange stenger det inne i seg og får dårlig samvittighet på grunn av disse følelsene. Det gjør sorgprosessen mye vanskligere. Så jeg håper at flere tør å gjøre som deg. Sette ord på det. Kjenn på følelsen av lettelse og vit at det faktisk er lov.

Anonym sa...

har opplevd å miste mange av mine nærmeste og har full forståelse for dine tanker og meninger. fint at noen setter ord på dette.

JunePune sa...

Jeg har hatt disse tankene selv, om mine eller mannens besteforeldre som har vært så pleietrengende de ikke har visst fram eller tilbake på seg selv. Hvorfor skal det være nødvendig, kan de ikke bare få slippe??

Et godt innlegg fra deg, og du er nok med på å sette ord på et viktig tema :)

Christine sa...

KJære, kjære Bustenellik!!

Da e so godt at nokon tør å setja slike ord på dagsorden!!! Da e eit tema som absolutt burde vore meir oppe i lyset. Eg veit om mange som har og har hatt slike tanka når nokon av dei nærmaste er alvorleg sjuk og ein veit kva veg det går- den vegen ein skulle ønskje hadde ein returknapp..

Det er tøft og tungt for den som har slike tanka, for ein føler seg egoistisk og "skyldig". Men eg trur faktisk at det er ganske normalt!!

Det å ha humor i slike situasjona er vel og bra :) Sjølv har eg prøvd å tenkje positivt og ha ein god posrsjon humor i kvardagen, sjøl når kreftene har røyna på. Men det er tøft å stå oppi det slik...du er ein fantastisk person, som har fantastiske og reflekterte innlegg!! All ære te deg :D

Ønske deg ein knallers torsdag!!

Stor klem frå Christine

Elisabeth sa...

Nydelige bustenellik!

Jeg leste innlegget ditt i går. Jeg har lest det flere ganger i dag. Jeg måtte tenke og tygge. Før jeg skrev tilbake.
Først av alt, så modig du er! Det er første gang jeg kikker innom bloggen din. Og her ble jeg sittende. Du er så flink til å skrive. Jeg blir forundret over alderen din. 25? Du virker så moden og reflektert.

Mange av tankene og følelsene du beskriver er gjenkjennbart. For meg.

Faren min fikk ALS. Han levde med dette i 20 mnd. En ufattelig tøff og tung prosess å være vitne til som nær familie. Hans gradvise "bortvisning" og forandring til en hjelpeløs mann. Hele prosessen - helt uten håp. Mens han selv til det siste var klinkende klar i toppen.
Når han døde var det trist å miste, men også en lettelse. Fordi lidelsen var over. Hans lidelse, men også vår - som sto så hjelpeløse på sidelinjen.

Dette er nå 9 år siden.

Fire år etter min far døde, fikk mor diagnosen Alzheimer. På ny er jeg som pårørende vitne til forelderens gradvise "bortvisning" og tap av funksjoner. Både fysisk og kognitivt. Det siste gjør problemestillingen ekstra utfordrende. For oss alle.


Du skriver så treffende om de forbudte tankene, om engstelse, fortvilelse, sorg…
Og om hvor utrolig sliten man blir når slikt vedvarer, det kan jeg skrive under på.
En Alzheimerutvikling er som en pågående sorgprosess, der man liksom mister personen litt og litt. Og et lass av bekymring omkring en hjemmeboende mor, som avviser ekstern hjelp, og ikke har innsikt i egen situasjon.

Sjøl trakk jeg strikken for langt. Å hjelpe og bistå var som måke snø, mens det snødde tett. Det monnet liksom aldri.

Jeg forsto jeg trengte hjelp. Jeg fikk hjelp. Til å sortere. Prioritere. Til å forstå. Ikke minst meg selv. Der fikk jeg også satt ord på "de forbudte" skamfulle tankene og følelsene.
Og sinne fikk utløp. Puh!
Og jeg fikk noen nyttige "verktøy" å bruke selv, når det stormet som værst "rundt ørene mine".
Det hjalp. Etter lang tid.


Nå?
Mor lever fortsatt. Hun har slått seg til ro i sitt nye botilbud, med døgntilknyttet personell.
Jeg? Har fått tilbake energi og gleden. Kanskje mest fordi engstelsen og det tette ansvaret er ikke der lenger. Men også med hjelpen jeg har fått, og "verktøyet" jeg bruker. For sorgen er jo der, men i en annen valør.

Takk igjen, kjære du, for ordene dine. Det ble mange ord tilbake. Litt hulter i bulter. Takk!

Related Posts with Thumbnails