Mammabloggerne er igjen et yndet tema for debatt: mammaenes små sjarmtroll eksponeres i for stor grad gjennom sosiale medier, og det er ikke greit. Eller?
Temaet er ofte et tilbakevendende i samtaler som Bustemannen og undertegnede tar del i. Vi får nemlig til stadighet spørsmål om hvorfor vi ikke har lagt ut (gjenkjennelige) bilder av Busteliten på Facebook eller også her på Bustebloggen. "Alle" vil jo så gjerne se. Vi vil også veldig gjerne vise frem, men vi har tatt et valg, og det er å holde sønnen vår utenfor sosiale medier. I alle fall inntil videre. "Hvorfor det?" Vi føler at vi ofte må forsvare hvorfor vi ikke har bilder av poden på nett.
Jo nå skal dere høre: Det er ganske sikkert mange store, stygge menn med seigmenn der ute på Internettet, som syns det er greit å rappe bilder av unger, manipulere dem og jeg vet ikke hva de gjør alle sammen. De bryr vi oss i grunnen ikke så mye om, for av alle de millioner med mennesker som er tilknyttet World Wide Web, så anser vi sannsynligheten for at noen skal "ta" oss som liten. Valget vi har tatt handler mer om hensyn til sønnen vår.
Alt som lastes opp på Internett, blir på Internett. Vi har ikke lyst til å avgjøre for vårt barn hvilke bilder som skal "forfølge" ham senere i livet. Et bilde der barnet sitter med banos smurt utover hele ansiktet kan kanskje synes uskyldig, men synes barnet at det er et OK bilde å ha liggende på nett fjorten år senere? Vi har sikkert alle opplevd én eller flere ganger at noen syns de har tatt et "sååå fint bilde av deg", mens du selv syns at du ser ut som noe som har blitt trukket ned både en og to ganger rett i dass. Har du noen gang tenkt på at det samme kanskje kan gjelde barnet ditt?
Mange syns det er greit å legge ut bilder av barnet sine så lenge bildene er godkjent av femåringen selv. Er det godt nok? Selv Busteliten, på seks måneder, syns det er rasende festlig å se på bilder av seg selv, men tro meg - han er langt i fra like heldig med alle shootene. Min kjære, vakre sønn kan faktisk også se helt latterlig teit ut på bilder (og jeg kan høre forsamlingen gispe). Men evner han selv og se det? Barn er gjerne ikke så kritiske som ungdom og voksne, og selv om barna syns at bildet av det selv i sinkbalja på kjøkkengulvet er veldig fint og flott nå, tror du at de syns det om ti år også? Jeg kan i alle fall forsikre om at jeg hadde ikke syntes at det hadde vært særlig kult å funnet igjen slike bilder på Facebook-kontoen til pappa i dag, eller på bloggen til ei tante. Hadde du?
Dette er nemlig noe av det jeg forundrer meg mest over i mammablogg-verdenen: Mammaer publiserer - tildels ukritisk - bilder av sine søte små (og søte er de virkelig) i tide og utide. Jeg kunne kjent igjen barna deres hvor som helst, mens mammaene selv? De har jeg aldri sett, og jeg lurer litt på hvorfor ikke? Er det fordi de ikke blir noe fine på bilder? Er det fordi det er barna som skal være i fokus på bloggen?
Hverken Bustemannen eller jeg publiserer bilder av oss selv på Facebook særlig ofte (og det handler nok vel så mye om latskap), så hvorfor skal vi publisere masse bilder av Busteliten? Det er ikke det at vi ikke vil vise ham frem, for vi syns jo selvfølgelig at han er så vakker at hele verden burde få se hvor vakker han er, men hvilke behov dekker vi egentlig ved å publisere masse bilder av sønnen vår i sosiale medier? Er det vårt behov for å vise ham frem? Og dermed indirekte vise alle hvor perfekte vi er, slik som Trude Ringheim i denne artikkelen mener at vi har et behov for? (Men tro meg, Bustefamilien er langt fra perfekt!) Er det for å stille andres nysgjerrighet? Eller er det fordi vi tror at barnet selv har et behov for å eksponeres gjennom sosiale medier, på lik linje med de voksne?
Har du mange bilder av barna dine på Facebook og/eller bloggen?
Hvorfor? Eller hvorfor ikke?
Jeg er spent på å høre akkurat DIN mening, og håper at mange tar seg tid til å legge igjen noen ord i kommentarfeltet. Er Bustemannen og jeg så gammeldagse som vi får inntrykk av at vi er?
Jeg forstår at mange vil føle seg både truffet og provosert av dette innlegget; det er et ømfintlig tema, dette. Helt til sist vil jeg derfor bare få understreke at dette ikke på noen måte er ment som kritikk til deg eller deg! Alle har vi forskjellige oppfatninger for hvor grensa går for hva som er privat og hva som ikke er fullt så privat. Min grense er ganske nær meg selv. Det er ikke slik at jeg tenker på alle de som har mer tøyelige grenser som uansvarlige, umodne, dårlige mødre av den grunn, og jeg ber om unnskyldning dersom du føler deg såret av dette innlegget. Ikke ta mine meninger personlig! Det er ikke ment som et angripende innlegg. Jeg ønsker bare en debatt - kanskje kan det også endre mitt syn på dette med bilder i sosiale medier. Og skal jeg være ærlig, så syns jeg jo at det er - paradoksalt nok - hyggelig at andre gjennom sosiale medier lar meg slippe inn i livet deres. (Så får det heller bare være at jeg ikke er like "gjestfri" tilbake.)
Med ønske om en god dag
fra
Temaet er ofte et tilbakevendende i samtaler som Bustemannen og undertegnede tar del i. Vi får nemlig til stadighet spørsmål om hvorfor vi ikke har lagt ut (gjenkjennelige) bilder av Busteliten på Facebook eller også her på Bustebloggen. "Alle" vil jo så gjerne se. Vi vil også veldig gjerne vise frem, men vi har tatt et valg, og det er å holde sønnen vår utenfor sosiale medier. I alle fall inntil videre. "Hvorfor det?" Vi føler at vi ofte må forsvare hvorfor vi ikke har bilder av poden på nett.
Jo nå skal dere høre: Det er ganske sikkert mange store, stygge menn med seigmenn der ute på Internettet, som syns det er greit å rappe bilder av unger, manipulere dem og jeg vet ikke hva de gjør alle sammen. De bryr vi oss i grunnen ikke så mye om, for av alle de millioner med mennesker som er tilknyttet World Wide Web, så anser vi sannsynligheten for at noen skal "ta" oss som liten. Valget vi har tatt handler mer om hensyn til sønnen vår.
Alt som lastes opp på Internett, blir på Internett. Vi har ikke lyst til å avgjøre for vårt barn hvilke bilder som skal "forfølge" ham senere i livet. Et bilde der barnet sitter med banos smurt utover hele ansiktet kan kanskje synes uskyldig, men synes barnet at det er et OK bilde å ha liggende på nett fjorten år senere? Vi har sikkert alle opplevd én eller flere ganger at noen syns de har tatt et "sååå fint bilde av deg", mens du selv syns at du ser ut som noe som har blitt trukket ned både en og to ganger rett i dass. Har du noen gang tenkt på at det samme kanskje kan gjelde barnet ditt?
Mange syns det er greit å legge ut bilder av barnet sine så lenge bildene er godkjent av femåringen selv. Er det godt nok? Selv Busteliten, på seks måneder, syns det er rasende festlig å se på bilder av seg selv, men tro meg - han er langt i fra like heldig med alle shootene. Min kjære, vakre sønn kan faktisk også se helt latterlig teit ut på bilder (og jeg kan høre forsamlingen gispe). Men evner han selv og se det? Barn er gjerne ikke så kritiske som ungdom og voksne, og selv om barna syns at bildet av det selv i sinkbalja på kjøkkengulvet er veldig fint og flott nå, tror du at de syns det om ti år også? Jeg kan i alle fall forsikre om at jeg hadde ikke syntes at det hadde vært særlig kult å funnet igjen slike bilder på Facebook-kontoen til pappa i dag, eller på bloggen til ei tante. Hadde du?
Dette er nemlig noe av det jeg forundrer meg mest over i mammablogg-verdenen: Mammaer publiserer - tildels ukritisk - bilder av sine søte små (og søte er de virkelig) i tide og utide. Jeg kunne kjent igjen barna deres hvor som helst, mens mammaene selv? De har jeg aldri sett, og jeg lurer litt på hvorfor ikke? Er det fordi de ikke blir noe fine på bilder? Er det fordi det er barna som skal være i fokus på bloggen?
Hverken Bustemannen eller jeg publiserer bilder av oss selv på Facebook særlig ofte (og det handler nok vel så mye om latskap), så hvorfor skal vi publisere masse bilder av Busteliten? Det er ikke det at vi ikke vil vise ham frem, for vi syns jo selvfølgelig at han er så vakker at hele verden burde få se hvor vakker han er, men hvilke behov dekker vi egentlig ved å publisere masse bilder av sønnen vår i sosiale medier? Er det vårt behov for å vise ham frem? Og dermed indirekte vise alle hvor perfekte vi er, slik som Trude Ringheim i denne artikkelen mener at vi har et behov for? (Men tro meg, Bustefamilien er langt fra perfekt!) Er det for å stille andres nysgjerrighet? Eller er det fordi vi tror at barnet selv har et behov for å eksponeres gjennom sosiale medier, på lik linje med de voksne?
Har du mange bilder av barna dine på Facebook og/eller bloggen?
Hvorfor? Eller hvorfor ikke?
Jeg er spent på å høre akkurat DIN mening, og håper at mange tar seg tid til å legge igjen noen ord i kommentarfeltet. Er Bustemannen og jeg så gammeldagse som vi får inntrykk av at vi er?
Jeg forstår at mange vil føle seg både truffet og provosert av dette innlegget; det er et ømfintlig tema, dette. Helt til sist vil jeg derfor bare få understreke at dette ikke på noen måte er ment som kritikk til deg eller deg! Alle har vi forskjellige oppfatninger for hvor grensa går for hva som er privat og hva som ikke er fullt så privat. Min grense er ganske nær meg selv. Det er ikke slik at jeg tenker på alle de som har mer tøyelige grenser som uansvarlige, umodne, dårlige mødre av den grunn, og jeg ber om unnskyldning dersom du føler deg såret av dette innlegget. Ikke ta mine meninger personlig! Det er ikke ment som et angripende innlegg. Jeg ønsker bare en debatt - kanskje kan det også endre mitt syn på dette med bilder i sosiale medier. Og skal jeg være ærlig, så syns jeg jo at det er - paradoksalt nok - hyggelig at andre gjennom sosiale medier lar meg slippe inn i livet deres. (Så får det heller bare være at jeg ikke er like "gjestfri" tilbake.)
Med ønske om en god dag
fra
.jpg)
18 kommentarer:
Jeg er helt enig med deg her. Er en grunn til at vi ikke vil ha bilder av prinsessa vår på nette. Om hun laster de opp selv når hun blir stor, blåser jeg en lang marsj i, for da har hun valgt det selv. Har også sagt klart i fra til familie og venner at bilder av henne har de ikke tillatelse til å publisere på noen slags nettside. Facebook eier bildene så fort de lastes opp der og leste en gang en artikkel om en pappa som dro til Thailand med familien og plutselig så datteren på 1 1/2 år på en stor reklameplakat. Ikke morro!!
Jeg syns det er fint at du tar opp dette, for det er noe som opptar mange.
Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg har valgt å legge ut bilder av barna mine på nettet. Jeg er allikevel veldig kritisk til de bildene jeg legger ut. Jeg forminsker dem, sånn at ikke oppløsningen er altfor høy (OM noen skulle stjele bildene). Jeg merker dem med navnet på bloggen og jeg legger aldri ut noen nakenbilder eller lettkledde bilder av dem.
Jeg legger også ut bilder av meg selv og mannen, så her er det ikke snakk om at jeg 'bare' legger ut bilder av barna.
I tillegg har jeg aldri skrevet navnene deres, ei heller hvor vi bor. Man kan sikkert kjenne igjen enkelte steder, men jeg har aldri skrevet akkurat hvor vi bor.
Legger jeg ut bilder av venner og kjente, så spør jeg alltid først.
Mye av grunnen også til at jeg legger ut bilder og historier om oss på bloggen er fordi jeg ikke bor helt i nærheten av noen i familien min.
Jeg er ikke på Facebook, fordi jeg ikke ble det i starten og nå er det liksom litt for sent syns jeg. Der er det jo også mye lettere å knytte opp bilder mot navn...
Sånn, da håper jeg at jeg har fått 'forklart' meg!;)
Håper du får mange og engasjerte svar!
Klem fra størstepia
Hei!
Eg er enig med deg og legg ikkje bilete ut av jenta mi (eller noke særleg av meg eller andre) på Facebook. I staden har eg oppretta ein blogg som du må ha invitasjon for å lese som eit fotoalbum for familien som bur langt unna og dermed ikkje får sjå jenta vår så ofte. Ville ikkje hatt ein offentleg blogg med bilete av ho, nettopp fordi det blir for privat for den store verdsveven.
Likar bloggen din :-)
Jeg er bare SÅ enig med deg! Det skal da ikke gå ut over mine barn at jeg er aktiv på facebook/ i Blogglandia. Jeg legger ikke ut bilder av mine prinser som jeg heller ikke har navngitt. Jeg legger også sjelden ut bilder av meg selv, da jeg ikke har et voldsomt behov for å eksponere meg selv i Blogglandia.
Jeg kan personlig ikke fatte og begripe hvordan disse mamma-bloggerne synes det er greit å legge ut bilder av barna sine med navn. Jeg synes det er trist at disse barna blir "utlevert", og alt vil bli liggende ute på nettet og sveve for alltid... Da er det mer realt å "utlevere" seg selv....
Klem fra Jijji
No er no eg ein av dei som har bilder av barna mine på nettet - men føle meg ikkje støtt av det du skriv i det heile tatt ;)
Det er eit bevisst valg eg har tatt - men så skriv eg ein blogg som er heilt annleis enn dei fleste andre mammabloggar - og håpet mitt er at den kan skape opmerksomhet rundt barn med spesielle og sjeldne sjukdommar slik at det ikkje blir så framandt :) Og at kanskje andre kan lære noke av det vi har gjort, slik at vi kan gjere kvardagen til andre betre også - f.eks i forhold til treningsmetoder, knapp på magen (som ikkje er så skummelt som mange trur) og alternativ kommunikasjon ;)
Og eg er nesten like ofte på bilder som Oskar - storegutane er med på å bestemme kva slags bilder som skal leggast ut - og eg tek bestemmelsane for Oskar (som selvfølgelig skal få vere med på å bestemme det sjølv også når han blir større - eller om han vil at vi skal legge ned bloggen hans).
Trur også at det kan vere med på å vise andre at sjølv om ein er multihandikappa - så er ein allikavel som alle andre ;)
Trur dette er noke som alle må gjere slik som det er best for dei - og at ein då må stå for kvifor ein gjer det :)
Ha ein super dag!
Klem
Nå har jeg visst ikke fått med meg denne diskusjonen, denne gangen, men vi har jo hørt den før...
Jeg legger ikke ukritisk ut bilder av mine barn i min blogg. Jeg bruker heller ikke deres navn. Jeg er fullstendig klar over hva jeg skriver og ikke skriver, og står for alt som legges ut. Det er ikke ting jeg ikke ville kunne si i en hver situasjon. For min del går det på gjenkjennelse - kanskje kan noen ha hjelp av å lese at andre er i samme situasjon?
Når det gjelder Facebook er jeg ikke så forsiktig med bilder, men jeg sørger for at det bare er de jeg kjenner som kan se bildene. Jeg ville uansett aldri lagt ut bilder der noen opptrer uten klær, for eksempel. Jeg publiserer heller ikke bilder av venner jeg vet misliker det.
Jeg får kanskje lese diskusjonen som pågår nå! Selv om jeg mener alle må få velge selv, hvordan og hvorfor og hva og hvem.
Ikke første gang dette diskuteres på blogger, og jeg blir ikke fornærma for at jeg legger ut noen bilder av mormorungen :) Det er mitt valg, og jeg tror ikke det er til skade for noen. Har selvfølgelig tillatelse fra foreldrene. Jeg reagerer mer på hva folk skriver og hvilke bilder som noen ganger legges ut på facebook enn hos oss bloggere. Bruke fornuft og tenke seg om er viktig, og ut over det får det være opp til en selv hva man gjør. Det er en balansegang...
Ha en nydelig onsdag og hils Veslekæll :)
Klem fra Inger
Jeg har ikke mange bilder av barna mine på nett.. noen på face og 1 bilde av dem hver eller sånn på bloggen. Jeg syntes ikke det gjør noe å "skryte" litt av hvor flotte barna mine er en gang i ny og ne.. Og jeg har også bilder av meg selv på face.. (Bare så folk kan se at barna er penere enn mora!! HELDIGVIS!! hihihi)
Nei, jeg syntes faktisk det viktigste i dag er hva folk skriver på facebook. Ofte drar jeg meg i det skjegget jeg ikke har, når single mødre/fedre langer ut om helgens erobringer og fyllekuler. Jeg har selv en sønn på facebook og han ville gravd seg ned om jeg postet info om sex, fyll og ja.. gud vet... hva de andre får seg til å skrive om!! Og har de tenkt på hvilke konsekvenser dette vil gi dem den dagen de skal søke jobb?
Hilsen meg... ;) (som må løpe for at ungene holder på å skrike i filler lungene sine ute på trampo'n!)
Jeg legger ut minimalt på facebook. Skriver en del på bloggen, og legger ut bilder av barna. Kobler ikke navn og bilder. Prøver å tenke fornuftig, uten å være for overbeskyttende.
Jeg er HELT enig med deg, men det er antagelig enkelt for meg å være enig all den tid vi ikke har barn og heller ikke har tenkt å få noen. Men jeg er veldig flink til å legge ut bilder av bikkja, og hadde han vært en liten gutt ville det nok vært maaange bilder av ham - spesielt på Facebook. (Og der er det et fåtall som får se dem.)
Det er jo i og for seg helt i motsetning til at jeg er enig med deg i det du skriver, men jeg tror ikke jeg hadde greid å la være å legge ut bilder. Kona mi liker IKKE å bli lagt ut verken i bilder eller i tekst, og det tar jeg hensyn til og informerer de gangene jeg bare MÅ legge ut noe.
Jeg tror ikke jeg hadde synes at det hadde vært så moro å finne bilder av meg selv i badekaret om jeg var 14 år, men samtidig så tenker jeg at om ti år så er kanskje mange av bloggene nedlagte eller gjort om på, uansett? Sånn at det som engang lå ute er redigert og ryddet opp i? Eller GÅR ikke det an å bli kvitt noe som er lagt ut når det ligger i ens egen blogg?
Jeg synes du har tatt et riktig valg, selv om jeg ville sett prinsen din :)
GOD kveld ønskes! :)
Flott innlegg!
Og jeg forstår hva du mener..
For min del så er jeg mer skeptisk til Facebook, hvor navn kobles til bildene.
Jeg tror bilder på nettet er en naturlig del av den teknologiske utviklingen..som bare vil ekspandere. Bilder fra skole, SFO og Barnehage legges ut på nettet i nesten like stor grad som på blogger, og her er de også knyttet opp mot barnehagens navn. Greit, man kan jo reservere seg, men for min del så synes jeg det er veldig givende for oss foreldre å se hva barnet foretar seg på disse arenaene, og slik ta en del i hverdagen deres. Bilder på nettet er kommet for å bli.. Men som sagt, blir det knyttet opp mot personnavn, så er jeg mer skeptisk.
Helt enig med deg, blir helt svett når jeg ser hva noen legger ut, NULL privatliv! Jeg har ikke egne barn, men 10(!) tantebarn som jeg nesten aldri legger ut bilder av og da ugjenkjennelige og med tillatelse fra foreldre/barn. Hater at folk legger ut bilder av meg og eksponerer derfor ikke andre uten å avtale først.. =)
Jeg legger ut bilder både av meg på bloggen, og barna på facebook. Ingen flaue banos-i -ansikte bilder, men bilder som viser hvor vakre barn jeg har, slik at slekt ellers i landet har mulighet til å se :)
Signerer Whitebite.
Og uansett hvordan du snur og vender på det, innlegget dit oser av kritikk. Så det blir litt merkelig å avslutte med at du ikke er ute etter å kritisere. Kall det kritikk og bli ferdig med det.
Ellen
Jeg legger ut bilder av sønnen min på facebook. Og av meg selv. Jeg gjør ingen av delene på bloggen (ikke gjenkjennelige i alle fall).
Hvorfor den prioriteringa? Jo, på FB har jeg lukket profil der bare profilbildet syns, albumene mine er begrenset til "kun venner". Jeg bruker minst mulig navn på poden også der.
Bloggen min er åpen for alle og enhver (stikk bare innom ;-)) så der er jeg enda mer forsiktig. :-)
Skal vi se ...
Jeg har bilder av ungene i bloggen, og spør bare nesten alltid om lov.
Nå skal jeg skrive en bok som baserer seg på ferien vi skal på til sommeren, så da blir det bilder og navn og ... Ja, langt verre. Også tilgjengelig for dem som er for gamle for Internett, ikke leser blogger eller som er fornuftig for facebook..
Det er flott at folk kan velge selv, og helt nydelig at vi bor i et land der holdningene våre (stort sett) blir respektert.
Jeg forstår hva du vil fram til. Er ganske fascinert må jeg si av enkelte bloggere som står fram med fullt navn, hvordan de omtaler ungene som en hobby vil jeg si.
Bloggen min er helt anonym, nettopp av hensyn til ungene. Allikevel er jeg varsom med hva jeg skriver, noen vet jo hvem jeg er. Synes ihvertfall det er bedre å kun fremstille positive ting så lenge man bruker navn, men kan fort bli kjedelig da....
Når det gjelder facebook, så har jeg lagt ut noen bilder av ungene, men alltid med klær på, og kun utvalgte kan se dem. Det går an å skjerme seg for innsyn, ikke alle forstår det.
Men så har jeg en barndomsvenn da, som hadde funnet igjen bilder fra da vi var bittesmå, og han har lagt ut disse her, med meg som baby. Med og uten klær, og tagget meg. Syns jeg det var fælt? Nei, det var bare morsomt. Synes jeg. Kanskje andre ville reagert.
Uansett, vi trenger å ta opp temaet iblant!
Jeg har tenkt på det samme selv flere ganger, men alikevel valgt å både skrive om og legge ut bilder av de perfekte nusselige barna mine på både bloggen og facebook. Jeg har som en gylden regel at jeg ikke legger ut bilder jeg ikke kunne ha vist i barnas konfirmasjoner. Jeg føler ikke noe behov for å stå å forsvare meg for valget jeg har tatt, men jeg føler meg komfortabel med det, og fireåringen (den eldste) er ofte med og "godkjenner" bildene som blir lagt ut. Vi snakker om hvorfor det er greit å legge ut bildet osv. Det tror jeg er nyttig for han.
Legg inn en kommentar