Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




onsdag 15. februar 2012

Om giraffer og svake foreldre

"Iiiii-iiiik" hyler det i babycallen som står på nattbordet. Jeg bråvåkner og rekker akkurat å forstå hva det var jeg hørte, før jeg ramler tilbake til drømmeland. 

"Iiiii-iiiik" hyler det på ny. Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått siden forrige "iiiii-iiiik", men før jeg sovner igjen, rekker jeg å legge meg på minnet at Sophie må få seg egen seng før Busteliten gir giraffen varige klemskader, og mamma'n et hjerteinfarkt.


"Ga-ga-da-da," babler Busteliten. "Gaaah", tenker jeg. "Skal dette aldri ta slutt?" Fortsatt er det midt på svarteste natta'n (ja, eller i hvertfall var klokka null-fem-ett-eller-annet), og jeg er mer interessert i å sove, enn å føre lange, og kanskje ikke fullt så intellektuelle, samtaler med min kjære sønn. Er'e ikke giraffen, så er'e Busteliten, og han sover jo tross alt i egen seng. Ja, eller...


"Ligger du her og babler, du da? Du vet at det er så tidlig på morra'n at selv ikke pappa har stått opp, eller?" (Underforstått: "Ta'ræ en bolle og legg deg til å sove igjen! Nå!") Svaret jeg får, gis i form av et eneste stort smil og et frydefullt hvin. Man klarer jo liksom ikke å bli sint heller. "Hva gjør vi med det, da? Vi kan ikke stå opp nå!" Erfaring tilsier at en tidlig start på dagen medfører problemer senere på dagen, og Busteliten er absolutt enklest å ha med å gjøre dersom han sover til klokka er minst åtte. Erfaring tilsier også at hjernen min fungerer langt bedre i våken tilstand enn i halvt sovende, og i etterpåklokskapens lys kan man kanskje si at problemets løsning bare var å lage nye problemer.


"Ja, ja. Du får bli med inn til mamma og pappa, da. Jeg orker ikke springe mellom soverommet ditt og soverommet vårt hver gang du syns det blir litt kjedelig å ligge våken, og det syns jo du egentlig ganske ofte når det er sånn." Og slik gikk det til at en lys våken Busteliten endte opp i senga til to ikke fullt så våkne foreldre. Busteliten lå (trygt) og godt mellom mamma og pappa resten av natten, og våknet blid og opplagt til vanlig tid. Når neste natt kom, var han tilbake i egen seng på eget rom, og Sophie hadde fått egen seng. Åkæi, og kalle toppen av kommoden for "egen seng" blir kanskje å forskjønne giraffens virkelighet noe, men hun "iiiii-iiiik"-et ikke seg hvertfall ikke gjennom natta'n og skremte derfor ikke vettet av meg.


Men, så begynner jeg å lure litt da. Er det slik det starter? Er det slik barn blir bortskjemte? Man gjør et unntak fordi det er det enkleste der og da. Neste gang er terskelen for dette "unntaket" lavere, og til slutt så har unntaket blitt regelen? Så sitter man der med et barn som vet å få viljen sin, og har mamma og pappa rundt hver lillefinger? Er det slik? Er jeg i ferd med å ødelegge barnet mitt allerede? Å si at jeg var trøtt, er jo ingen gyldig unnskyldning, for jeg er småbarnsforelder, og småbarnsforeldre skal være trøtte. Det er jo bare slik det er. Så hva skal man gjøre? Her gjelder det nok å legge noen strategier i våken tilstand, og håpe på at jeg husker dem når det røyner på, sånn null-fem-ett-eller-annet. Parenting, asså!

Men før jeg går og klekker ut en slagkraftig plan; en liten lættis som er hentet fra Fæisbukk (Bustenellik finner du HER). Jeg har ikke for vane å låne bilder fra Internettet til bloggen, og jeg har vel aldri før gjort det heller (selv ikke da jeg pornoblogget), men når man først er i unntaksfasen... Personlig savner jeg "backstabberen", men jeg antar at de fleste foreldre vi kjenne seg igjen her (trykk på bildet for større versjon):


Ha en fin dag - med eller uten unntak!

 

6 kommentarer:

Anonym sa...

Morsom lesing. ( når man ikke er der selv!!) vi ble straffet med vår eldste da hun fikk komme inn i vår seng. Vi måtte sitte oppe noen netter litt senere. ( les: ca ett år etter). Da ble det: DER er senga til M... Og DER er senga til mamma og pappa. Tok en tre/fire netter, men vi fikk det til. Lykke til. Det er jo ille kost med baby i senga også da:-))

Over Regnbuen sa...

Takk for advarselen om Sophie. Hun ligger på vent her til Embrik lærer å gripe. Men nå har jeg lært at hun skal ikke være med i senga, hihi.

Når det kommer til å "gi seg" på natta, kommer jeg helt sikkert til å være rask med å ta han opp i senga vår. Nå sover han i egen seng på rommet vårt, og blir lagt tilbake i den etter nattmating. Der skal han ligge til han slutter med nattmat. Da ser jeg for meg at han skal på eget rom, ihvertfall skal han begynne natta der.

Storebror kom inn til meg om natta til han var 4 år, for det var bare meg og han... Han var litt lei seg da jeg forklarte at nå var han så stor at han måtte sove hele natta på sitt rom, men det gikk overraskende greit :)

Ruskemamma sa...

Tror ikke du skal bekymre deg for mye om det er på vei mot bortskjemthet eller ei. Egentlig er det snakk om å overleve som forelder. Snakker nå av erfaring fra min datter som fra hun var 10 mnd til hun var 2,5 år sto opp SEINEST 05. På det tidligste var klokken 03.10. Da gjør man rett å slett hva man må for å overleve hverdagen.. Dessuten skjemmes de ikke bort på kos og kjærlighet;)

Renate sa...

hehe, da er mine gutter bortskjemte tror jeg :) De har begge hatt perioder der de har våknet tidlig og har havnet i vår seng pga trøtte foreldre som ikke orker å stå opp. Hva gjør man ikke får å få nok søvn? :)

Pia sa...

He he, det er ikke på kosing og nærhet man skjemmer dem bort;)

salige lavendel sa...

Hehe, den tegneseriestripen sier vel en del...Det er noen utfordringer som følger med det å få miniatyrer i heimen =)

Related Posts with Thumbnails