Om giraffer og svake foreldre

"Iiiii-iiiik" hyler det i babycallen som står på nattbordet. Jeg bråvåkner og rekker akkurat å forstå hva det var jeg hørte, før jeg ramler tilbake til drømmeland. 

"Iiiii-iiiik" hyler det på ny. Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått siden forrige "iiiii-iiiik", men før jeg sovner igjen, rekker jeg å legge meg på minnet at Sophie må få seg egen seng før Busteliten gir giraffen varige klemskader, og mamma'n et hjerteinfarkt.

"Ga-ga-da-da," babler Busteliten. "Gaaah", tenker jeg. "Skal dette aldri ta slutt?" Fortsatt er det midt på svarteste natta'n (ja, eller i hvertfall var klokka null-fem-ett-eller-annet), og jeg er mer interessert i å sove, enn å føre lange, og kanskje ikke fullt så intellektuelle, samtaler med min kjære sønn. Er'e ikke giraffen, så er'e Busteliten, og han sover jo tross alt i egen seng. Ja, eller...

"Ligger du her og babler, du da? Du vet at det er så tidlig på morra'n at selv ikke pappa har stått opp, eller?" (Underforstått: "Ta'ræ en bolle og legg deg til å sove igjen! Nå!") Svaret jeg får, gis i form av et eneste stort smil og et frydefullt hvin. Man klarer jo liksom ikke å bli sint heller. "Hva gjør vi med det, da? Vi kan ikke stå opp nå!" Erfaring tilsier at en tidlig start på dagen medfører problemer senere på dagen, og Busteliten er absolutt enklest å ha med å gjøre dersom han sover til klokka er minst åtte. Erfaring tilsier også at hjernen min fungerer langt bedre i våken tilstand enn i halvt sovende, og i etterpåklokskapens lys kan man kanskje si at problemets løsning bare var å lage nye problemer.

"Ja, ja. Du får bli med inn til mamma og pappa, da. Jeg orker ikke springe mellom soverommet ditt og soverommet vårt hver gang du syns det blir litt kjedelig å ligge våken, og det syns jo du egentlig ganske ofte når det er sånn." Og slik gikk det til at en lys våken Busteliten endte opp i senga til to ikke fullt så våkne foreldre. Busteliten lå (trygt) og godt mellom mamma og pappa resten av natten, og våknet blid og opplagt til vanlig tid. Når neste natt kom, var han tilbake i egen seng på eget rom, og Sophie hadde fått egen seng. Åkæi, og kalle toppen av kommoden for "egen seng" blir kanskje å forskjønne giraffens virkelighet noe, men hun "iiiii-iiiik"-et ikke seg hvertfall ikke gjennom natta'n og skremte derfor ikke vettet av meg.

Men, så begynner jeg å lure litt da. Er det slik det starter? Er det slik barn blir bortskjemte? Man gjør et unntak fordi det er det enkleste der og da. Neste gang er terskelen for dette "unntaket" lavere, og til slutt så har unntaket blitt regelen? Så sitter man der med et barn som vet å få viljen sin, og har mamma og pappa rundt hver lillefinger? Er det slik? Er jeg i ferd med å ødelegge barnet mitt allerede? Å si at jeg var trøtt, er jo ingen gyldig unnskyldning, for jeg er småbarnsforelder, og småbarnsforeldre skal være trøtte. Det er jo bare slik det er. Så hva skal man gjøre? Her gjelder det nok å legge noen strategier i våken tilstand, og håpe på at jeg husker dem når det røyner på, sånn null-fem-ett-eller-annet. Parenting, asså!

Men før jeg går og klekker ut en slagkraftig plan; en liten lættis som er hentet fra Fæisbukk (Bustenellik finner du HER). Jeg har ikke for vane å låne bilder fra Internettet til bloggen, og jeg har vel aldri før gjort det heller (selv ikke da jeg pornoblogget), men når man først er i unntaksfasen... Personlig savner jeg "backstabberen", men jeg antar at de fleste foreldre vi kjenne seg igjen her (trykk på bildet for større versjon):

Ha en fin dag - med eller uten unntak!