Utilgjengelig klesvask og en oppfordring

Her i Bustehjemmet går som vanlig dagene i et uanstendig høyt tempo, og plutselig var det fem dager siden forrige innlegg. Det var jo ikke meningen. I dag er det mandag igjen, og Bustemannen er tilbake på jobb etter en fin helg. Undertegnede gjør i mellomtiden så godt hun kan, med å se på husmoroppgavene som har hopet seg opp i løpet av helgen. For eksempel skulle det ha vært vasket klær.

Skittentøysdunken er forsåvidt tom, den, men det er bare et ørlite problem: alt som lå i den, ligger nå på gulvet. Under vaskeservanten. Og får gravide Bustenelliker tak i ting som ligger på gulvet? For ikke å snakke om ting som ligger på gulvet, under vaskeservanten? Det kan jeg fortelle, at det gjør de ikke, og den skyldige (på alle punkter) er konfrontert med sakens fakta, og har lovet å tilgjengeliggjøre klesvasken etter endt arbeidsdag. Den skyldige skal imidlertid motta ros for å ha satt i gang en vaskemaskin med håndklær før han dro på jobb i dagtidlig. Snille Bustemannen.

Utilgjengelig klesvask er om ikke annet en gylden anledning for litt blogging. Det skorter verken på temaer eller bloggelyst om dagen, men én eller annen gang i løpet av de siste toogtredve ukene har jeg forlagt mitt eget ryddige hode, og tatt til meg et vimsete og ustrukturert, som en dårlig erstatning. Jeg står opp og går og legger meg, og hva jeg gjør i mellomtiden er i grunnen nokså uklart. Noe er det antakelig, med tanke på at hele huset står på hodet her, men blogging er det tydeligvis ikke. Akkurat det med at huset står på hodet, bunner mer ut i oppussing enn noe annet. Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan oppussing i ett rom, kan føre til rot i de åtte andre! Forslag? Noen?  

Og når vi først er inne på dette med hus og hjem... Tusen takk for alle de fine kommentarene etter forrige innlegg. Jeg vet at innlegget, og dermed også kommentarene, er videreformidlet til den hjemløse mannen, og jeg vil tro at det er godt for ham å se at noen av oss bryr oss. Hvorfor denne mannen ikke lenger har et hjem, vet jeg ikke, men spiller det egentlig noen rolle? I likhet med deg og meg, "er han et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser. Det er ingen grunn til å behandle oss ulikt." Og det var nettopp det jeg ønsket å, gjennom det forrige innlegget, sette søkelyset på. Altfor mange mennesker feier den slags problemstillinger under teppet med et fnys og "alle mennesker har et valg". Men, er det virkelig slik?

For oss som har tak over hodet, en seng å sove i, og som har klart å ta de riktige valgene når vi har stått ved livets veiskiller, kan det kanskje fortone seg slik. Men, for alle mennesker er kanskje ikke valget like reelt. Den hjemløse mannen har helt klart tatt noen dårlige valg her i livet, men det gjør ham slettes ikke til et dårlig menneske. Det gjør ham ikke til et menneske som fortjener å sove utendørs, og det i et land som er blant verdens beste land å bo i.

Det er kanskje ikke så mye vi som enkeltmennesker kan gjøre for denne mannen og andre som er i hans situasjon. Det vi imidlertid kan gjøre, er å se dem. Respektere dem for de menneskene de er, og akseptere valgene de har tatt. Vi kan behandle dem som våre likemenn. Våre neste. Lar det seg gjøre? Jeg sender utfordringen videre til dere!

Og, mens jeg har sittet her og forsøkt "å redde verden", har klokka sprunget fra meg igjen, og det er på høy tid å komme i gang med middagen. Dersom du har lyst til å lese litt mer her inne på Bustebloggen, kan du jo ta en titt på dette innlegget som jeg skrev rundt juletider i fjor? Det er ikke så mye som skal til! Og ja, det er den samme mannen.

Ha en finfin mandag videre!

 

, som beklager et langt innlegg uten bilder, men USB-kabelen til kameraet leker gjemsel, og jeg står!