Bustehodet som ingen kunne målbinde

Det var engang en Bustenellik. Hun var så skravlete og full av ord, at ingen kunne målbinde henne. Det var bare om natten, når Bustenelliken sov, at den stakkars Bustemannen hennes kunne få litt fred fra den ustanselige strømmen av ord. Slik levde de i lang tid, og Bustemannen var fryktelig fortvilt over konas snikksnakk om alt og ingenting. Men, én dag gikk Bustenelliken hen og fikk en ny hobby som gjorde at Bustemannen endelig kunne få litt fred for øret; Bustenellik oppdaget Blogglandia!

Det gikk ikke bedre enn at Bustenellik ble hektet fra første stund, og hver ledige time på døgnet brukte hun på å forfatte nye innlegg for å fylle bloggen sin. Hun var stadig på jakt etter nye temaer å skrive om, og gikk aldri en meter fra Bustehjemmet sitt uten fotoapparatet ved sin side.

En dag var Bustenellik ute og gikk med Bustemannen ved sin side.

”Jeg fant, jeg fant!” ropte hun.

”Hva fant du?” spurte Bustemannen.

”Jeg fant en død skjære” hoiet Bustenellik.

”Fy, kast den! Hva skal du med den?” spurte Bustemannen.

”Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg blogger vel den,” sa Bustenellik.

Da de var vel hjemme igjen, bråstoppet Bustenellik i trappa.

"Jeg fant, jeg fant" ropte hun.

"Hva fant du nå, da?" spurte Bustemannen.

"Vått spindelvev" jublet Bustenellik.

"Vått spindelvel?" sa Bustemannen med det ene øyebrynet høyt hevet.

”Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg blogger vel det,” sa Bustenellik.

Noe senere satt de ved middagsbordet.

”Stooooop!” skrek Bustenellik.

”Hva er det?” spurte Bustemannen forferdet, med hjertet høyt oppe i halsen.

”Ikke spis!” kommanderte Bustenellik, ”Jeg skal ta bilde!”

”Pøh, hva er vitsen med det?” spurte Bustemannen.

”Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg blogger vel den,” sa Bustenellik.

Dagen etter, skulle Bustemannen ut å rydde i Bustehjemmets skjul.

”Nei!” ropte Bustenellik forferdet.

”Hva er det som er galt?” spurte Bustemannen bekymret.

”Ikke kast den gamle bilderamma der,” sa Bustenellik.

”Usj! Den er jo så gammel, hva skal du med den?” spurte Bustemannen.

”Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg blogger vel den,” sa Bustenellik.

Slik gikk dagene i Bustehjemmet, og etter en stund var det så stille i

Bustehjemmet at man kunne høre en knappenål falle.

”Hvorfor er du så stille? Er det noe galt?” spurte Bustemannen bekymret.

”Nei, jeg har det helt fint,” forsikret Bustenellik.

”Jammen hvorfor er du så stille, da? Før gikk jo skravla i ett sett.

Nå sier du jo ingenting lenger?” sa Bustemannen.

”Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, og jeg blogger det alt sammen,” sa Bustenellik.

Og slik gikk det til, at Bustenellik ble målbundet.