Kloakkledninger, stive nakker og travle dager

Så var det tirsdag, og nakken er like vond som den var på søndag. Jeg var hjemme fra skolen i går, og selv om jeg følte at jeg var på bedringens vei, skjønte jeg fort etter et jobbmøte på kvelden at det var jeg ikke. To timer rett opp og ned på en stol ble litt for mye. Jeg hadde riktignok, til en kollegas store begeistring, tatt med meg Ludde for å holde muskulaturen varm. 23-åringer på møte med bamsen i veska - det krevde selvsagt sin forklaring: "Det er varmeflaksa mi", forklarte jeg inngående og plasserte Ludde på nakken. "Å ja, så selv om den er død, så er den fortsatt varm?" funderte min allerede nevnte kollega, og siktet til mine firbente som i aller høyeste grad er levende. Svigermor påstår at Selma lider av AD/HD. Vi har ikke vurdert å få påstanden verken bekreftet eller avkreftet, men vi er ikke fremmede for at det er noe i utsagnet. "Hei, er det dyrlegen? Kan du utrede katten vår for AD/HD?" Kanskje ikke...

Halv ti i går kveld ringte det på dørklokka. "Tar du den?" skrek mannen fra stua. "Neeei!" skrek jeg tilbake, "jeg sitter på do og snakker i telefonen!" Det hadde jeg selvsagt ikke forkynt for alle og enhver, hadde jeg i forbifarten husket at vedkommende i andre enden av telefonrøret også hørte hva jeg sa, selv om  beskjeden ikke var myntet på henne (eller dere for den saks skyld?). Uansett da, det var noen stakkars aneleggsarbeidere som hadde ringt på. De skulle ta fra oss vannet resten av kvelden og natta. Det har vært et stort hull i veien her vi bor, og det var visstnok gått hull på kloakkledningen (om jeg skjønte det riktig). Dette måtte fikses før en ulykke skjedde, så vann ble tappet i bøtter og spann, kjeler og litersmål (man vet jo aldri!). Halve natta har vi hatt en gravemaskin gående sånn omrent 30 meter fra soveromsvinduet. Kjipt for oss, men kjipest for de stakkars anleggsarbeiderne som stod med kloakk til knærne i øs, pøs, regnvær. Vi syntes forferdelig synd på dem i det vi var på vei til sengs, og kokte likegodt en kanne med kaffe som vi gikk ut med før vi la oss. De ble utrolig glade, og satte tydelig pris på å få litt varme i kroppen. Men er det ikke typisk, da? Det er jo selvsagt når man ikke har tilgang til rent vann at man virkelig blir tørst. Vannet vi hadde tappet var fullt av jord og skitt, så det var ikke noe alternativ, så det endte med pepsi max på sengekanten. Uten mulighet til å pusse tenner i tillegg, var det nok fest for Karius og Baktus i natt. Og, det ene fører jo som kjent det andre med seg, men toalettet hadde jo heller ikke vann. Så, der stod man da, halvt i søvne, og dro ned "manuelt" midt på natta, mens håndvasken ble erstattet med antibakteriell (som forøvrig er særdeles smertefullt når man har såre hender). Hva gjorde folk før de fikk innlagt vann, liksom? Eller "barna i Afrika", som jeg sendte en tanke i morges når jeg skulle ta en etterlengtet tannpuss; jeg lot vannet renne i to minutter bare fordi jeg skulle ha bort "møkka" fra vannet før jeg stakk tannbørsten under. Hun som må gå fem kilometer hver vei for i det hele tatt å få tak i vann, hadde vel drukket dette vannet med glede. Jammen er vi bortskjemte her i vår vestlige verden. 

Men, tilbake til nakken. Den var som nevnt like vond i dag som den har vært, så når jeg stod opp i dag ringte jeg naprapaten. Hun hadde en ledig time til meg allerede i formiddag. Hurra! Fullt så hurra var det ikke når det viste seg at strekken er en eneste stor bunt av muskelknuter, og at dette måtte jobbes med over tid. Torsdag skal jeg med andre ord tilbake for nok en behandling. Frem til det fikk jeg bare beskjed om å tøye ut og stresse ned. Lett for henne å si, men jeg ser jo helt klart poenget hennes. Denne "strekken" hadde visstnok bygd seg opp over laaaang tid, og plutselig hadde den liksom fått nok; derfor var den også så vanskelig å behandle. Så, nå sitter jeg her da, tøyer og strekker, teller timer og minutter til neste behandling. Hurra for god helse, sier nå jeg. Ouch!

Ellers er det fint lite som foregår om dagen. Påskeferien nærmer seg med stormskritt og jeg kan knapt vente! Påsken er helt tom for planer, og det er så deilig. Kanskje jeg skulle bruke litt av tiden på å bli kjent i Fredrikstad (jeg har jo bare hatt tilhold her i to og et halvt år, og man kan jo ikke rekke alt sånn med én gang heller)? På vei hjem fra skolen i dag, havnet jeg nemlig midt i tidenes kø. Litt lenger frem i veien holdt tydeligvis alle Østfolds utrykningskjøretøyer årsmøte (eller så var det muligens en ulykke?), og tre av fire felt var sperret. Av ulike årsaker passet det meg dårlig å stå i kø over lengre tid akkurat da, så jeg ringte min mann og ba om assistanse: "Det er kø! Hvordan kommer jeg meg forbi?" Fornuften min tilsa at jeg kunne finne en paralleltgående vei, og komme meg forbi slik, men jeg finnes ikke kjent i denne byen overhodet. Jeg ante jo ikke hvor jeg ville havne! Retningssans og stedsans er to forskjellige ting, hvertfall for meg. Mannen hadde heldigvis løsningen klar, så jeg kunne la papirposen ligge og puste lettet ut, men jeg innså jo at det kanskje ikke hadde vært så dumt å vite litt mer enn hvor nærbutikken, skolen og naboen befant seg i denne byen? Eller også kan jeg jo bare flytte hjem til Sarpsborg? Huset her er jo altfor lite uansett, siden alle rundt oss bare dør og overlater tingene sine til oss, men det er en annen historie.

Nå er det plutselig kveld igjen, og jeg sitter her og lurer på hvor dagen tok veien. Dagene går så altfor fort, og jeg sliter med å holde tritt med dem og alt som skjer. I morgen skal vi på besøk, torsdag er det Tupperware-party i heimen, og plutselig var det helg igjen. Og enda er det bare tirsdag...