Selmas gale verden

Selma, du Selma... Som matmor er det ikke grenser for hva slags bekymringer man møter i hverdagen med to små på fire med hver sin hale. For ikke lenge siden, var det Soodus som var i hovedrollen når jeg måtte ringe dyrlegen. I dag, drøye to måneder senere, var det Selma. Det ble en noe lattermild samtale, og garantert noe vakthavende veterinær forteller sine kollegaer under lunsjen i morgen, men for hovedpersonen selv var det nok ikke fullt så latterlig! I likhet som for barn, er det visse situasjoner man kan forutse også når det gjelder små kattepuser, men scena som for litt siden utspant seg i stua vår var ikke engang i min villeste fantasi!

Ved siden av vedovnen har vi stående en spisestuestol som Selma har gjort til sin. Der lå hun og veltet seg i all sin herlighet når jeg kom for å legge i ovnen. Vi har sprengfyrt siden tidlig formiddag i dag for å holde en levelig temperatur her i huset, så ovnen var nok god og varm. Slikt noe var jeg hellig overbevis om at også katter merket, varmen altså, men der tok jeg feil. Det vil si, Selma merket det hun også, etter å ha stått oppå ovnen i to sekunder! Da var det en pus som fikk det travelt med å komme seg ned igjen. Av en eller annen, for meg uforståelig, grunn, fant Selma det nemlig for godt å spankulere fra denne stolen og over vedovnen! Hvor dum går det egentlig an å bli? Hallo i luka altså!

Selma fikk jo, forståelig nok, fryktelig vondt og sprang rundt i huset på tre ben og visste ikke helt hvilken pote hun hadde mest vondt i. Selv syntes jeg forferdelig synd på henne, men klarte ikke å stoppe å le heller - det hele var jo totalt komisk tross alt. I frykt for å gjøre noe galt - jeg har lite erfaring med brannskadde katter - ringte jeg dyrlegen (som vi snart er på fornavn med). Når hun endelig stoppet å le, gav hun instrukser og ba meg ringe igjen om det var noe mer; en ulykke kommer jo sjelden alene. Jeg ned på alle fire, inn under senga og dro frem en vettskremt katt. Vann er sånn cirkus det verste Selma vet, så når jeg kom drassende med en våt klut i tillegg for å kjøle ned potene hennes med, ble fortvilelsen toppet for hennes del. Mens vi satt i sofaen og kjølet såre pusepoter var hun pottesur og knurret så høyt at hun overdøvet TV'n som stod og surret i bakgrunnen. Selma var ikke overmåte glad i matmoren sin akkurat da, nei. "Jeg vil bare ditt beste" trenger neppe inn gjennom øra på en brent katt?

Nå sitter vi her en erfaring rikere, både Selma og jeg. Så gjenstår det å se da, om brent pus skyr ilden? Hun har fått Aloe Vera smurt på potene sine, og jeg sitter og funderer over hva neste sprell fra Selma-Emil blir...