Min venn...

... hvitvasken er god å ha i disse "votter av og votter på"-tider. Helt siden jeg var liten og søt (nå er jeg jo bare søt?) har jeg slitt med knusktørre hender vinterstid, og min manglende interesse for fuktighetskrem har vært grunnlag for mang en oppgitt reprimande i mitt barndomshjem. I vinter har det gått bra lenge, men i går kveld måtte jeg se meg slått igjen - hendene var tørre som sandpapir og jeg klødde febrilsk. Av erfaring vet jeg at når dette punktet er nådd, da er alt håp ute og det er bare å grave fram Hvit vask Sinkliniment NAF fra førstehjelpsskrinet. Hvisvasken er egentlig et undervudert produkt, spør du meg, og det fortjener langt mer reklameplass i vår kommersielle verden enn det har per i dag. Vi snakker vidundermiddel. Rett og slett. Pensle på et godt lagt, vifte litt med puselanken til det er tørt - og vips! Kløen er en saga blott!

Jeg innrømmer at det er brannslokking, men jeg er om få dager 23 år, og har jeg ikke lært å forebygge tørre hender til nå, kommer jeg neppe til å lære det. Etter all sannsynlighet innså mamma det allerede da jeg var 15-16 år, og hun gikk til innkjøp av dette vidundermiddelet. "Jeg hadde håpet at jeg hadde kjøpt min siste flaske Hvit vask i det du nådde skolealder, men du er uforbederlig." Det var bare å ta på seg englesmilet, ta i mot og lydig pensle på. Siden har det blitt mange flasker; det fungerer jo på "alt" (hvertfall eksem og tørre hender). Fra nå og til vottesesongen er over - ja, for det er vottene som for det meste har skylda - holder vi sammen som erteris Hvitvasken og jeg.

~ En trofast venn er et sterkt forsvar, og den som har funnet en slik, har funnet en skatt. ~

Apokryfene