"Du er et hverdagsuhell, du vennen min!"

Her kommer nok et innlegg i serien som burde vært kalt "Bustenelliken buster det til igjen", eller noe i den duren. Jeg er en førsteklasses utgave av meg selv, og det kan til tider være krevende både for meg selv og for andre. Folk påpeker at jeg har selvironi - skal jeg overleve meg selv (!) er jeg pokka nødt!

For de av mine lesere som måtte kjenne meg så godt at de er kompis med meg på Facebook, stod det i går å lese i statusen min at "du vet du er et vintermenneske når du sklir av veien, smiler og syns at det er helt okæi". "På sko eller hjul?" spurte den kule, sporty og vakre tanta mi (nok promotion tante?). Hadde det vært på sko, hadde det egentlig ikke vært mye å skrive hjem om. Mye å skrive hjem om er det vel uansett ikke, men dog spanderer jeg et innlegg på det. Mest for å være litt blærete fordi jeg ikke får fullstendig panikk i slike situasjoner. "Slike situasjoner", det hørs ut som det hender tilsvarende både titt og ofte - det gjør det ikke! Dette er faktisk første gang bilen min har befunnet seg på et sted jeg ikke hadde plalagt å "befinne den" etter å ha vært på hjul i fire og et halvt år. Riktignok har jeg ikke alltid funnet bilen der jeg forventet å finne den, men det er noe ganske annet.

Kong Vinter har bosatt seg også i min del av landet, og som det vintermennesket jeg er, syns jeg at en halvmeter med snø er helt topp! Kaldt og godt, niks pollen og jeg kan lufte dyna ute - kan man be om mer? Helt sikkert, men jeg velger å være positiv lell. Mye snø betyr imidlertid litt smalere veier enn ellers, og i et boligfelt der gatene er trange fra før, er det selvsagt at man ikke har mye å gå på. På veien er det kun ett spor, og når man møter biler må to biler dele på ett spor. Er du middels ræva i matte, burde du raskt skjønne at det regnestykket går dårlig opp. Så, hva gjør man? Jo, man styrer høflig bilen bittelittegranne ut mot høyre, deler på plassen, og brått så bare står man der. Kommunen brøyter veiene, men ikke grøfta som går langsmed, og hvordan skal en stakkars bilist se hvor veien slutter og hvor grøfta begynner når alt er hvitt? Du kan ha så godt dybdesyn du bare vil, men den der er tricky uansett hvordan du vrir og vender på det (og bambus er etter alt å dømme utrydningstruet).

Når jeg la meg ut, la jeg meg selvfølgelig på en issvull, og bilen skled videre mot høyre og rett ned i grøfta. Som realfagstudent vet jeg at friksjon er tingen, og av pappa lærte jeg i tidlig alder at granbar er godt for friksjonen, men teori og praksis er som kjent ikke alltid to sider av samme sak. Jeg skulle senere lære at jeg har forhjulstrekk på bilen min, hvilket forklarte hvorfor jeg burde ha satt bilen i revers i stedet for første gear, men bom fast satt jeg nå uansett (og opp hadde jeg aldri kommet for egen regning i alle fall). Han stakkaren som jeg møtte var en hyggelig mann, stoppet opp og hjalp til. Skjønt, hjalp og hjalp, hva fikk han gjort? Bilmotoren min spiste motoren hans til frokost, men han var nok mer skjelven enn meg, og trodde nok jeg var gal der jeg lo og sa at slikt skjer og at dette ordner seg! "Ja, ja, her står jeg. Jeg klarer ikke å komme meg opp - okei, så får jeg finne en løsning på problemet da", tenkte jeg. Integralstykkene jeg møter i matematikken til daglig, er langt større utfordringer enn en ufrivillig parkering i en grøftekant. At jeg hadde skjørt og blonde lokker, betød jo ikke at jeg var stokk dum (selv om jeg forklarte hva slags hjuldrift det var på bilen med "ræva kommer etter når du slæddær. Tror jeg."). Jeg mener, kroppens østrogeninnhold har fint lite med en sånn hendelse å gjøre. Jeg forsøkte jo ikke å lukeparkere meg ned i grøfta heller? Min kjære mann ble lettere oppgitt da jeg stod på dørterskelen hjemme (dette skjedde rett borti gata) og ba pent om hjelp, fordi jeg hadde "parkert" bilen i nabogata. "Åssen fikk du til det?!" Han måtte imidlertid medgi at dette like gjerne kunne vært ham, da jeg med et smil om munnen og en "ja, ja"-holdning påpekte at dette hadde han klart minst én gang før meg.

Med drahjelp fra min kjæres Hiace, kom min bil seg på hjula igjen. På første forsøk! Min kjære var lettere hysterisk med tanke på eventuelle skrammer, men bilen var like pen og møkkete (!). Det var tross alt bare snø! Den frøs nok bittelitt i felgene siden de var fulle av snø, men ellers var alt såre vel. Jeg kjørte hjem, fortsatt i godt humør, og var nok en gang sjokkert over min evne til ikke å tenne på treogfemti plugger når situasjonen tilsier at det burde jeg normalt sett gjort. Har mannen kjøpt "feil" vaskemiddel tilter jeg og flyr i taket som en rakett; havner jeg i grøfta, ler jeg og tenker at "jammen er vinteren herlig". Hvor er logikken, liksom? "Du er jente, det er ikke noe logikk i deg!"