Tirsdag kom jeg over artikkelen
Den usynlige på dagbladet.no, og det var en tankevekkende historie fra virkeligheten. Jeg innser at jeg er heldig som har et stort nettverk av mennesker rundt meg som bryr seg om meg, og som er glad i meg. Denne mannen hadde ingen.
Ingen. Tenk å leve et helt liv i ensomhet, 63 år uten en eneste venn; uten å sette et eneste spor i et annet menneskes sinn. I min naivitet trodde jeg ikke slikt var mulig! Det må være uendelig smertefullt å leve i en slik ensomhet, og jeg innser at jeg ikke vet hva det vil si å være
ensom etter å ha lest denne artikkelen. Riktignok har jeg dager da jeg føler at ingen forstår meg, og at det er meg mot "ræsket", men det er heldigvis bare forbipasserende. I min begravelse vil det forhåpentligvis være fler til stede enn meg selv, begravelsesagenten, presten og organisten. I min begravelse vil jeg forhåpentligvis bli omtalt som den
personen jeg var, ikke som et menneske i mengden. I min begravelse vil forhåpentligvis presten snakke til mennesker som er der og vil
minnes meg, fordi jeg på en eller annen måte har
satt et spor i deres hjerter.
Etter å ha lest Den usynlige, ble jeg skremt - hvor er medmenneskeligheten og nestekjærligheten blitt av? Lever vi i et samfunn av og for de vellykkede? Skal mennesker litt utenom det vanlige bare gjemmes og glemmes? Er det et slikt safunn vi ønsker å være en del av? Har vi samvittighet til det? For min egen del er svarene nei, dette vil jeg ikke godta. Jeg ønsker å bry meg om mine medmennesker, og å være et medmenneske. Jeg forsøker så godt jeg kan, men jeg kan helt sikkert bli bedre. Hva med deg?
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
Arnulf Øverland (1937), Du må ikke sove
.jpg)
