Den vanskelige utfordringen

Det er langt mellom innleggene på Bustebloggen for tiden.

Høsten har krevd langt mer av oss enn vi hadde planlagt, og selv vi fikser ikke alt. Utfordringene har stått i kø, og de som følger Bustenellik på Instagram, har sikkert fått med seg både sykehusinnleggelser, kurbad, griseslakt og smittsomme prolapser. Det er også nettopp utfordringer som har fått meg til å sette meg ved tastaturet igjen, for jeg har noen ord jeg har lyst til å dele med dere. Jeg var bedt om å si noen ord på julemessa på bedehuset her i bygda på lørdag, og det er noen av de ordene (i en litt bearbeidet utgave) jeg har lyst til å Busteblogge også.

Onsdag 16. september var jentene her i bygda samlet for aller første gang. Lørdag 5. desember inviterte de til julemesse - og det var ikke småtterier de hadde fått til heller, på snaue tre måneder! På det første møtet, ble det spurt hva vi kunne finne på. Julemesse ble foreslått, og ja, jo? Det kunne vi vel alltids få til? I år? Hvorfor ikke? Vi gjør det.

Jeg syns det er et godt eksempel på å være løsningsorientert. Nå var jo riktignok denne utfordringen noe jentene påla seg selv, og å utfordre seg selv kan være både sunt og viktig –  ja, ikke minst læringsrikt. Men, innimellom blir man også stilt ovenfor utfordringer man ikke kan velge. Eller mer ønskelig: velge bort. Vi kan oppleve å miste jobben, sykdom blant de som står oss nærmest, kanskje blir vi syke selv, trang økonomi, problemer med en venn, ja, det bør ikke engang være så voldsomt. Kanskje er det bare at vi skulle gått ned en halv kilo før jul, hva vet jeg, men det er ikke bare. Vi er oppdratt til å tenke at det alltid er noen som har det verre enn oss selv, og det er det helt sikkert, men likevel står man seg selv nærmest. Innimellom har vi mer enn nok med oss selv, og det syns jeg vi skal få lov til! Men, uansett hvilke utfordringer vi står ovenfor, store eller små, så syns jeg vi skal ta litt lærdom av jentene i hjembygda mi! For – de hadde på ingen måte klart å arrangere en så flott julemesse, på så kort tid, om de alle satt i hvert sitt hus og puslet med sitt. Nei, i stedet, så gikk de sammen. Møttes. Tok utfordringen sammen. Kanskje ikke bare denne ene, fellespålagte, med å invitere til julemesse, men også hverandres? Det er utrolig hvilke verdensproblemer, i alle fall i ens egen lille verden, som kan løses over en kaffekopp.

En kaffekopp var også årsaken til at jeg ikke fikk gleden av å bidra til julmessa i år. Utfordringene kommer når man minst venter det, men jeg gjorde en livsviktig oppdagelse i møte med den utfordringen vi ble stilt ovenfor litt tidligere i høst hjemme hos oss: Ved å slippe til andre i de utfordringene man møter, ved å tørre å takke ja til andres inngripen, så blir faktisk utfordringene lettere å komme seg gjennom. (Og jammen var det godt å slippe å stå i utfordringene alene, med en brannskadet halvannetåring, pendling mellom Ullevål Sykehus og fireåringen hjemme på Fjellborg.) Det er ikke et svakhetstegn å takke ja dersom noen tilbyr seg å lage middag til deg en dag fordi de ser at du trenger et godt måltid. Du blir ikke den nye snakkisen på bygda av at noen kommer til deg og ser at kjøkkenet ditt ser ut akkurat som deres kjøkken. De som kom, var likevel mer opptatt av å være til stede for deg, heller enn å få noe å slarve om.

Det er klart det er en treningssak, men vi må tørre å bry oss. Og enda viktigere: Vi må tørre å la noen bry seg. Jeg kan faktisk nesten love dere, at det styrker vennskap – både de du visste om, men også de du ikke var klar over – , selvfølelsen, og ikke minst: mestringsfølelsen. Du klarte det! Vi er så opptatt av balanse, i våre dager; det skal være rettferdig. Vi skal gi, og vi skal ta. Men, i enkelte relasjoner? Er vi ikke litt flinkere til å gi enn til å ta? Eller rettere sagt; få? For at noen skal kunne gi, må vi også klare å få. Det er faktisk ikke noe galt i det.

Nå går vi jula raskt i møte, og mange har utfordringer også nå. Familierelasjoner, økonomi, savn, prestasjonsangst for ribber og svigermødre, perfeksjonsangst… Det er lett å si at vi skal senke kravene, bake mindre og kose oss mer; mediene flommer over av mer eller mindre gode forslag til hvordan vi skal få en god jul – tross alt. Alle har noe, stort eller smått, og det er sikkert ikke det beste forslaget, men mitt stalltips her og nå, er at vi deler på utfordringene. At vi tar litt lærdom av jentene i hjembygda mi: Løsningsorienteringen. Samarbeidet. Samholdet. Ta det med inn i hverdagen!

Helt til slutt, har jeg lyst til å dele med dere et sangvers som har vært ekstremt viktig for meg personlig i høst. De fleste av dere kjenner nok til det første verset i den kjente sangen av Lina Sandell, men det siste verset i Ingen er så trygg i fare, er vel så viktig:

Hva Han tar og hva Han giver

Samme Fader Han forbliver

Og hans mål er kun det ene:

Barnets sanne vel alene.

En god adventstid til dere fra meg,