Er tidsklemma på ordentlig?

I det siste har vi snakket en del om tidsklemma her i Bustehjemmet. Vi syns at vi har det så travelt. Alltid er det noe vi skulle har gjort. Noe vi ikke rakk. Det er alltid noe. Spørsmålet vi har stilt oss, er: Hva kan vi gjøre for at tidsklemma ikke skal få ytterligere tak om livene våre?

Ikke minst; hvordan har den tatt oss i utgangspunktet? Riktignok arbeider Bustemannen fulltid et stykke fra hjemmet, men så er da også jeg hjemmeværende. Busteliten har barnehageplass tre dager i uka, og Bustekrøllen skal få lov til å kose seg her hjemme med meg enda ett år. Nokså rolig, skulle man tro? Ja, det er sant; vi har unger. Tidkrevende i seg selv, men vi har nok en romslig timeplan sammenliknet med andre småbarnsfamilier. Fritidsaktiviteter? Ja, jo. Vi deltar aktivt i det lokale barnelaget på bedehuset i bygda. Én gang annenhver uke; syv ganger i løpet av halvåret. I perioder deltar vi også på svømmekurs med Bustekrøllen; en halvtime i uka i like mange uker som kurset varer. Det holder for oss, men burde da være overkommelig?

Like fullt opplever vi altså at vi har det travelt. Arbeidsoppgavene står i kø, og for hvert punkt vi har krysset ut på lista, tilføyer vi to nye. Vi kommer liksom aldri i mål. Men, skal vi i mål, da? Hvor er mål? Har vi egentlig noe der og gjøre? Er det målet vi streber etter, eller er det strengt tatt veien i seg selv? For, etter en liten gjennomgang over kaffekoppen, konkluderte vi med at vi egentlig syns at reiseruta vi har valgt er veldig fin. 

Ja, for der lå også stikkordet! Vi har valgt. Vi må slutte å se på hverdagen som en tidsklemme med et stadig strammere grep. Vi må heller begynne og se på hverdagen vår her på Fjellborg som en livsstil. Ja, for vi har jo valgt og bosette oss her i mitt barndoms paradis. Vi har valgt og flytte ut på landet og omfavne livet her med begge armene. Jovisst er det mye arbeid i husdyrhold; hønsemøkk forsvinner ikke av seg selv, og girsen blir ikke julemiddag av seg selv. Det blir ikke grønt og frodig i drivhuset uten litt innsats, og fruktene fra frukttrærne blir ikke på magisk vis til saft og syltetøy ved et hokus pokus. Men, så er det da ingen som har pålagt oss å leve dette livet heller? Det er ingen som har tvunget oss til verken husdyrhold eller saftkoking? Vi har valgt det helt selv. Da kan vi da virkelig ikke klage heller, når livet synes hektisk? Innerst inne må nok både Bustemannen og jeg dessuten innrømme at vi trives best når det er litt hektisk. Det er jo da vi gjør det vi synes er gøy! 

Ja, for vi var på ingen måte blendet av en glansbildeforestilling om det idylliske livet på landet. Joda. Det er da idyllisk (og det kan virkelig se slik ut på et knippe utvalgte Instagram-bilder også), men kanskje ikke i ordets tradisjonelle forstand. I det man sitter på kjellerlemmen og nyter en nystekt bolle til kaffekoppen, mens man ser sola speile seg i evja på nedsiden her, kanskje? Men når man springer etter ei hundre kilos purke for å sette ei sprøyte med antibiotika i nakkekoteletten hennes? Når man må ut og mekke på traktoren halv ti en fredagskveld fordi noe har gått skeis i løpet av dagen? Når man velter et mjølkespann som viser seg og inneholde likvannet til en død mus og får det over hele seg (!)? Når man tar på seg finkjolen fordi man en sjelden gang skal i selskap, men neglene er like svarte av jord og olje, selv om man har skrubbet dem etter alle kjerringrådene i boka? Når man må si nei takk til et selskap fordi man skal slakte? Eller droppe den ekstra ferieuken du så gjerne kunne tenkt deg, nettopp fordi du har så mange dyr hjemme, og de skal ha mat og stell uansett hvor mye du kunne tenke deg en badeferie i Danmark. 

Alt dette visste vi om. Både av fordeler og ulemper. Likevel så valgte vi dette livet, og derfor har vi også bestemt oss for å slutte og mase så fælt om denne berømte tidsklemma. Vi har valgt en livsstil, og vi har valgt arbeid. Vi kunne droppet alt sammen og bare latt det bli med gressklipping, men det gjorde vi altså ikke. Og - vil dere vite en liten hemmelighet? I det øyeblikket vi bestemte at dette var en livsstil, og ikke en tidsklemme, så føltes hverdagen plutselig så mye mer lystbetont med én gang. Selv om de grisene som skulle flytte inn først om tre uker, kommer allerede om én, og grisefjøset enda ikke er klart. Eller at jeg er nødt for å gå ut i øs-pøs regnvær fordi jeg må vanne i drivhuset og så noen noen frø som ble klargjort tidligere i dag. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som teller!

Ha en feiende flott uke der ute - uansett hva slags livsstil du har valgt!