Predikantens kloke ord

Innimellom hender det at jeg tar meg en tur på bedehuset her i bygda.

Det gir meg en god følelse å være der;

luktene, stemningen, minnene, ordene...

Det er et sånt godt, gammeldags bedehus. med kaffelukt og hvetebakst. 

Det er bestemorsfang og dype mannsrøster som stemmer i fra den blå sangboka.

Det er trygt. Det er godt. Det er noe grunnleggende i meg.

Forleden formiddag overvar jeg et møte der. Det er en relativt voksen gjeng som frekventerer bedehuset, og jeg, som hadde med begge guttene, var gjennom hele møtet litt stresset over alt "levenet" ungene i mine ører forårsaket. Men, predikanten på talerstolen sa noen ord jeg tok rett til meg, og som jeg syns det er verdt å dele videre: For, "det er ikke ungene som bråker; det er som regel mora som forsøker å roe dem ned som lager levenet. Så slapp av, du, og la de holde på." Jeg hørte på mannen, og klarte dermed å få med meg hva han ønsket og formidle denne formiddagen.

Etter at møtet var over, kom han bort til meg ute i gangen. Det var først på nært hold han kjente meg igjen, sa han, og vi slo av en liten prat før den gamle mannen så meg rett og intenst inn i øynene. "Fortell dem at du er glad i dem! Gjør du det? Fortell dem at du er glad i dem! Det er så viktig!"

Ja, det gjør jeg. Det er en brutal verden våre barn er født inn i. Det er et usikkert samfunn vi får bilde av gjennom mediene, og det er så mye elendighet der ute, at det knapt er til å tro. Selv om vi skulle ønske det aldri så mye, så kan ikke vi som foreldre beskytte barna for alle farer i en utrygg verden, men ett kan vi gjøre: Vi kan fortelle dem at vi er glad i dem! 

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, 
så kommer folkvettet av sig själv."
- Astrid Lindgren -

Gjør du det?