Litt om fugler, men mest om mammagleder

I dag er det morsdag, og hvert eneste år de siste årene, har spørsmålet vært det samme. Om ikke jeg syns denne dagen er litt trist, kanskje? Mamma'n min er jo tross alt død. Eller. Hun er en fugl. Hun er en fulg, mener Busteliten, og er ekstra påpasselig med og legge ut noen godbiter til småfuglene nå på vinteren. 

Trist? Tja. Jo. Kanskje. Nei. Ikke egentlig.

Jeg tenker ikke så mye på hvor uheldig jeg er, som mistet mamma'n min da jeg selv bare var 22. Jeg tenker faktisk mer på hvor heldig jeg er, som har mine egne to små, som jeg kan være mamma til.

Innimellom er jeg dritt lei hele mammajobben, når det diskuteres over en lav sko om nettopp en sko, og det bæljes etter melk både to og tre ganger hver eneste natt, men barna mine bringer også frem de sidene ved meg som jeg liker best. 

Jeg fryder meg over treåringens filosofiske betraktninger om det han oppdager på sin vei. Jeg elsker og heie frem Bustekrøllens mange små seire over selv de enkleste hindre, slik som en terskel, en utfordrende leke... 

Jeg kjenner på hvordan det er nærmest å sveve ut av rommet til Busteliten etter og ha kysset ham god natt, og han roper etter meg på vei ut døra: "Mamma! Jeg elsker deg!"

Jeg syns det er helt ålreit og stå opp klokka seks, når det står et lite menneske i senga si, og dirrer (!) av glede over og se meg når lyset slås på. 

Likevel er det sider ved jobben min som ikke er like gode og føle på. Ja, for det er faktisk min jobb og sørge for at disse to menneskene - som jeg bare ønsker alt godt, men også en porsjon motstand - skal få med seg nok og riktig bagasje til en gang og klare seg på egen hånd. De skal ha styrke nok til å bære det livet gir dem, og den styrken skal vi legge grunnlaget for her i barndomshjemmet. Det er ikke småtterier!

Jeg tror at det beste jeg kan gjøre, er og bruke sunn fornuft. Og gi dem tid. Masser av tid. Gjerne med noen nystekte boller og litt varm sjokolade ved siden av. Også må jeg ikke glemme og lytte - til dem.

Gratulerer med morsdagen, alle mammaer der ute!

Stå på!

 

(Hjertekrukka med lokk, som dere ser på bildene, var den aller siste morsdagsgaven jeg gav til min mamma. Den var fylt av sjokolade, og hun fikk den et par måneder før hun døde. Lenge har den stått pakket bort, men nå har den kommet til sin rett igjen og står på det lille anretningsskapet i stua, med en hjerteranke oppi.)