Forsømmelse

Jeg tenker mye på Bustebloggen om dagen. Jeg har mye dårlig samvittighet. Ikke så mye for bloggens del kanskje, men for min egen. Fordi jeg forsømmer noe jeg syns er så inderlig morsomt og så inderlig givende. Jeg liker og skrive. Jeg liker og formidle. Men, så tenker jeg på alt det andre jeg skulle og burde og måtte ha gjort, og så blir Bustebloggen og skrivetrangen skjøvet til side. Det er i grunnen litt dårlig gjort. Mot meg selv.

Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så finner jeg ingen dekkende unnskyldning for denne forsømmelsen. Joda, jeg har to små barn og de krever så absolutt sitt, men jeg har likevel tid til å se på TV når kvelden kommer. Og jada, jeg har klesvask og oppvask og husvask og kattevask, men jeg har tid til og scrolle meg gjennom siste nytt på Facebook? Og datamaskinen står riktignok i andre etasje som har en snittemperatur på femten grader, men vi har ikke mindre enn to velfungerende vedovner i samme etasje, og datamaskinen er faktisk bærbar.

Og mammahjertet jubler for at skrivelysten har gått i arv.

For - lysten til å skrive er der. Temaene er også der. Så? Hva venter jeg egentlig på? Jeg må slutte og lage unnskyldninger for meg selv, og gjøre det jeg faktisk ønsker! Jeg vil skrive, og jeg starter (igjen) nå.

Og sånn apropo unnskyldninger, så har jeg en tre år gammel ekspert på området. Han er nemlig veldig hjemmekjær, han Busteliten vår, og forleden morgen hadde han følgende unnskyldning for å slippe og dra i barnehagen (som han egentlig trives veldig godt i): "Mamma! Jeg må være hjemme i dag. Jeg har ikke hud i nesa!" Ehm. Neivel.