Sirupssnipper og alderdom

I dag har jeg vært hos bestemor på vårt årlige sirupssnippbakeverksted. Det er en koselig tradisjon hun og jeg har hatt i en årrekke, og noe vi ser frem til hvert år, begge to. Bestemors sirupssnipper er de beste i hele verden, det er jeg helt sikker på, og oppskriften stammer fra Alby (i dag mest kjent for Galleri F15 på Jeløy utenfor Moss) fra den tiden bestemors mamma var ansatt der. Hun jobbet på kjøkkenet, og sluttet da hun giftet seg i 1934, så oppskriften er en god, gammel en. 

Skjønt, det var ikke oppskrifter dette innlegget egentlig skulle handle om. Mer fremtid og fortid og alderdom, egentlig. For, da jeg stod på badet i morges, tok jeg meg i å glede meg til jeg selv en dag kanskje får barnebarn. Da skal jeg invitere dem hjem på bestemorskjøkkenet mitt her på Fjellborg, også skal vi bake sirupssnipper sammen mens jeg nipper til kaffekoppen min og forteller om den gang da, da jeg var ung og bakte sirupssnipper sammen med bestemoren min. Det skal bli så koselig!

Ja, sånn stod jeg og tenkte, helt til jeg satte børsten i håret og kaffen i halsen og ble slått av den grusomme tanken, at innen jeg får barnebarn, så kanskje vi ikke spiser julekaker? Kanskje vi får all føde gjennom piller? Pulver? Hva vet jeg? Altså. Da jeg var barn, så var jo år 2014 (ja, alt etter 1999 egentlig) så langt inn i den utenkelige fremtid, at det var jo ikke engang tvil om at biler kunne fly innen vi kom så langt! Datamaskinen hadde overtatt for menneskeheten for lengst, og den gode, gamle hytta var byttet ut med panoramaleiligheter på månen. Dette var fremtiden! Og 2014 kom, og 2014 har snart gått, og ting er i grunnen ikke så aller ulikt 1994 likevel. Sånn alt tatt i betraktning. 

Og, på mitt eget bad, i 2014, stod jeg og fryktet den beryktede fremtiden. Den når biler flyr, datamaskinen overtar og månen blir allemannseie. Når skjer det, var jo et naturlig oppfølgingsspørsmål inne i mitt hode, og jeg konkluderte raskt med at 2020, dét er fremtiden. Dét er langt unna, det! Oh my! Men... En, to, tre, fire... Det er jo bare seks år til 2020! Også det som er så lenge til? Går jeg seks år tilbake i tid, til 2008, så er jo det praktisk talt i fjor! Er virkelig ikke fremtiden lenger unna? 

Etter og ha grublet litt over dette med tid og fremtidsoppfatninger, måtte jeg omsider innse at alderdommen smyger seg raskt innpå, den også. Jeg mener ikke å si at jeg med mine 27 år er sånn veldig gammel, og fortsatt er jo ikke Bustekrøllen mer enn snaue ni måneder, men jeg innser jo at bestemorsalderen ikke er sånn innmari langt unna. Rent teoretisk, så er det jo ingen umulighet at jeg har barnebarn om tjue år (!), og går jeg tjue år tilbake, så spiste vi jo julekaker da, og vi spiser julekaker nå. Går jeg da tjue år frem i tid, så er det jo ikke utenkelig at vi spiser julekaker da også. Sånn likkavæl. Og - 1994, det er jo ikke så lenge siden? Men 2034? Det er jo så langt frem at det nytter jo ikke å forestille seg engang! Da må da bilene fly? 

Dette henger ikke på grep for meg, uansett hvordan jeg vrir og vender på det, og den eneste konklusjonen jeg kunne trekke av det hele, er at det er på høy tid at jeg begynner å se folk. Komme meg ut av skauen en gang i blant. For, hvis jeg kun skal ha mitt eget speilbilde og en baby som selskap de neste tjue årene, så kommer jeg til å bli gal lenge før jeg får barnebarn, og da spiller det egentlig ingen rolle med de sirupssnippene, vil jeg tro.

Har du noen tanker om fremtiden?

Del dem gjerne i kommentarfeltet.

Eller: Bli med i give awayen HER. Trekkes søndag. 

 

, 1987-modell og fullstendig ko-ko.