I beste mening...

Å jadda! Det er'a liv, selv om det kanskje ikke helt ser sånn ut. Eller føles sånn for den saks skyld, mandag som det er. I helga har jeg vært mannen-er-på-rølpetur-med-sjefen-enke, og jeg skulle egentlig ønske at den sjefen tok med Bustemannen på tur langt oftere, for gu'bevare meg væl som det er godt å ha følgende for seg sjæl: TV-kontroll, dobbeltsenga, TV-kontrollen, dyna, TV-kontrollen. Jeg ha'kke engang sveipa innom Discovery Channel og du og du for en glede! Men, nå var det ikke fraværende ektemenn som her skulle hylles i dag. Det skulle faktisk handle om småbarnsforelderens mange utfordringer. 

 Ja, for det er jo ikke til å komme unna at det er mange små og store kabaler som aller helst bør gå opp hver eneste dag, for at livet med de små (og sikkert oss mammaene og pappaene også) skal bli så behagelig som mulig. Søvn er en av de større, og viktige kabalene, og jeg har i det følgende planer om å utdype hvordan man kan få denne kabalen til å gå opp. Målet helliger middelet, eller hva? (Og jeg advarer dere likegodt først som sist; dette blir langt!)

Lørdag var Busteliten og jeg hjemme-hjemme (altså i hjemme som i barndomshjemmet og i hjembygda). Bestemor hadde trukket på åra siden sist, og vi leverte en gave i håp om å få noe etandes i retur. Er det ikke derfor man gir gaver og kommer i selskap? Livretten kom på bordet (én av dem; spiller ingen rolle hva det er, bare det er laget av bestemor og ikke har gjeller), og da vaffelhaugen gikk mot slutten, var det også slutt på go'humøret til Busteliten. Han var trøtt. Klokka var nå-pleier-han-å-våkne-fra-formiddagsluren, og enda hadde han ikke sovet mer enn et kvarter. What to do?

Barn sovner i bilen. Slik er det jo bare. Busteliten våkner hvis vi prøver å flytte ham fra bilen til senga. Slik er det også bare. Kjøreturen fra hjembygda og til Bustehjemmet er akkurat passe lang for en liten kar til å sovne, og mor bestemte seg resolutt for å ta den lange veien hjem. Altså den veien som går via nabobygda og nabobygda til nabobygda, ut på E6 og hjem. Da får man sånn omtrent tre kvarter ekstra i bilen, og klokkeslettet tatt i betraktning ville det være helt perfekt! Byssan lull, Busteliten.

Som avgjort, så gjort, og barnet faller i søvn. Makan til vellykka plan, tenkte jeg, og koste meg med musikk og egne tanker. Men, i det vi ankommer nabobygda til nabobygda, begynner det. Det starter med et vræl, og fortsetter med en serie vræl, kun avbrutt av "så, så". Alle som har kjørt på landets mange bygdeveier, vet at det ikke er bare, bare å stoppe i en veikant, men denne bygda hadde noe bygda mi ikke har, og det var en butikk. Mor begynte nemlig på dette tidspunktet å få bange anelser om hva denne vrælinga skyldtes. 

Jeg vrengte bilen inn på Joker'n, fikk med meg vræler'n sjæl og hastet inn i butikken. "Mariekjeks, hvor har de Mariekjeks?". Mariekjeksen ble funnet, tretten kroner overrukket til mannen i kassa, ut på parkeringsplassen, opp med bildøra, fikler med kjekspakka for å få den fordømte kjeksen ut, og BURP! Se der, ja. Og alt dette foregår mens jeg har en sterk følelse av å bli beglodd av alle nabo-nabobygdas innbyggere som står og smyger bak gardinene sine. Det er sikkert ikke hver dag de ser folk fra nabo-nabobygda, og det med unger "fullstendig ute av kontroll" (én fjær og fjorten høns og alt det der), og med spy fra skuldra og helt ned til håndleddet (akkurat dét var et faktum). Det er klart de må følge med! 

Heldigvis er jeg ikke mer ute av fatning enn at jeg husker at bilen er så fullstappa av vogn og trehjulsykkel, at jeg aller helst ikke bør åpne bagasjeluka på V50'n, i hvertfall ikke hvis antakelsene om gardinkikkerne stemmer. Dermed får jeg heller ikke tak i noe å tørke med, men det rekker jeg egentlig ikke å reflektere så veldig mye mer over før jeg blir overrumplet av nok et BURP! Hvorfor i alle dager skal den vesle kællen bli så bilsjuk, da? Og særlig når den eneste omveien hjem, kun består av svinger, svinger og enda flere svinger? Ja, ja. Det var gjort i beste mening. 

Men, ingenting er så galt at ikke det er godt for noe. Barnet fikk én Mariekjeks, og før han i det hele tatt rakk å smake på den, så jeg i speilet et barn som satt dobbelt i setet sitt og snorket. Så funket det likevel, da. Puh! Og barnet sov. Og sov. Og så kom vi hjem, og da sov barnet enda litt til. I bilen. Dobbeltpuh! Kvelden var redda.

Nå sitter jeg her, og lurer litt på hvilken erfaring jeg egentlig har gjort meg, etter denne lille episoden. Det første som faller meg inn, er at dersom barnet ikke vil sove, så er det bare å kjøre en heisatur på svingete bygdeveier med telehiv helt til barnet spyr, for det vil gjøre barnet så utmattet at det faller i søvn tvert. Meeen, det er liksom noe som skurrer, her? 

Nåvel, det var gjort i beste mening, da, og selv om det ikke gikk heeelt etter planen, så fikk han i alle fall søvn! Og jeg må noe slukøret innrømme at denne nabo-nabobygda faktisk har noe som ikke bygda mi har, og det er en butikk. (Men det er det eneste også, altså, for bare se på bildene hvor vakkert det er i hjembygda mi! Så vakkert er det ikke i noen annen bygd, det er jeg helt sikkert på.)

- Hva er ditt triks for å redde dagen? -