Sees vi? (Hvis jeg er våken)

I går skrev Pia inne på Pias Verden om dette med barn, søvn og medisinering. Et godt innlegg, syns jeg. Jeg forstår at enkelte foreldre kan ha sine grunner, men det ville aldri ha falt meg inn å proppe Busteliten full av medikamenter for å få ham til å falle i søvn. Det skal dog innrømmes, at tanken på å finne noe hardt og slå ham i hodet med så han sovner, har vært tenkt. To våkenetter (fordi vi er lysvåkne og i kjempehumør!) og ingen dagslur, er mer enn jeg takler midt oppi omgangssyken, kjenner jeg. Men, selvfølgelig, tanken omsettes på ingen måte i handling. Det kunne heller ikke falt meg inn. I stedet bysser og laller og synger og trøster jeg etter beste evne, mens hjernen febrilsk arbeider for å finne en løsning på hvordan jeg skal få tjue espresso satt rett i åra med det samme. Helst for fire timer siden. Til dere som har det slik hver natt: dere er i mine bønner.

The good news er, i alle fall, at Busteliten omsider er i bedre form. Helt frisk er han ikke ennå, men vi er nede på ett til to klesskift om dagen, og det som kommer inn, holder seg stort sett inne, og mer kan man vel strengt tatt ikke forlange? Trikset var rett og slett bare å lure barnet med til legen, og å true med sykehusinnleggelse, og vips! så stoppet vi å kaste opp med én eneste gang. Smart kid, asså!

Dermed er forbipasserende advart.

I morgen setter jeg kursen mot hovedstaden. Noen driftige damer arrangerer bloggtreff, og dit skal jeg! Jeg gleder meg veldig til å treffe alle som jeg ikke kjenner, men som jeg kjenner så godt likevel. Det skal bli utrolig moro å treffe menneskene bak de bloggene jeg liker så godt (og de bloggene jeg ikke har hørt om før), og de menneskene som også leser Bustebloggen. 

Akkurat dét gruer jeg meg litt til forresten; ikke å treffe menneskene, for det blir bare gøy, men å skulle komme ut av sin egen lille bloggeboble og plutselig være meg. "Oj! Du heter jo ikke Bustenellik, jo. Jeg har aldri tenkt på at du har et annet navn," skrev en leser i en mail engang. For neida, jeg heter jo ikke Bustenellik, likevel er jeg jo Bustenellik. Når jeg blogger, setter jeg døra på gløtt inn til hjemmet vårt og tankene mine, og jeg håper at det jeg viser dere, gjenspeiler virkeligheten av hvem jeg (og vi) er, selv om vi ikke heter Bust til etternavn. Likevel, man gjør seg jo opp noen tanker om hvordan en person er eller ikke er, ut fra det man leser og vet, og jeg syns alltid det er litt spennende å se om inntrykket stemmer med virkeligheten. (Og til alle dere som lurer på hvem jeg er, så kan jeg berolige dere med at jeg er ikke hun som sitter og skravler om sjukdom fra begynnelse til slutt, altså. Det bare blogger jeg om.)

Jo, også gruer jeg meg litt for å bevege meg i Oslos gater mo, spikk alene når det hele er over. Det er egentlig det jeg gruer meg mest til. I min verden, så er jo Oslo en livsfarlig by med voldtektsmenn på hvert ett gatehjørne, og b-gjenger og c-gjenger, og for ikke å forglemme en drøss med fjortisjenter som jakter Justin Bieber (ærlig talt, man skulle jo tro det var Gud den allmektige selv som hadde satt sine føtter på norsk jord!). Men, det går nok bra. Håper jeg.

Sist jeg var i Oslo alene, for et år siden, da spise jeg til og med

alene på Peppes. Håper været er bedre i morra.

Aller først skal jeg uansett utnytte det faktum at Busteliten sover (halleluja!). Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal utnytte tiden med å sove selv (fristende), eller på å grave frem noen rammer jeg har tenkt til å få satt noe tittbart i (også fristende) og deretter tvinge Bustemannen til å henge opp i stua (og joda, jeg klarer selv, men Bustemannen er tømrer, og jeg orker ikke at han skal sitte og offe og akke seg i tide og utide over arbeide han ikke selv har gjort). Hmm... 

Nuvel. Jeg ønsker alle som titter innom en fin-fin fredag!
Kanskje ser jeg noen av dere i morra?

Uansett - vi blogges!