God hørsel, vinking og frossenpizza

Det har blitt langt mellom Busteinnleggene etter at jeg kom hjem fra Tallinn, men det er liv i heimen altså. Tross skrantende helse, så buster vi videre liksom. Om enn i et noe roligere tempo, så er hverdagen noenlunde i gang igjen; klær vaskes, støv tørkes, blomster vannes (ikke), leker ryddes... Alt mens mor ser ut som om hun har kaffikoppen full av "no' attåt", selv om det i virkeligheten bare er kaffi eller Pepsi Max.

I dag var jeg på sykehuset. Utredningene for svimmelheten har startet, og første stopp var hos audiografen på hørselsentralen. Hun bare lo og lo og hadde "aldri sett maken", for høreselen min var visstnok helt makalaus. I en alder av femogtyveognestenenhalv hører jeg like godt som en tiåring, og det sier jeg meg i grunnen fornøyd med. Det er liksom en trøst når alderspanikken tar meg, og det gjør den jo både titt og ofte. Om ikke annet, så hører jeg innmari godt, liksom. Så får det heller være at ingen fortsatt vet hvorfor jeg er svimmel. Jeg skal inn til nye prøver igjen i morgen, så får vi se da. 

Ellers? Har det skjedd noe nytt i Bustehjemmet siden sist? Jeg tenker... Nei? Not really? Busteliten har lært seg å vinke hei og hadet, og syns han er så flink når han gjør det at han syns han må klappe litt for seg selv, for det har han nemlig også lært seg. Bustemannen jobber overtid både titt og stadig, for det store bygget han har vært byggeleder for de siste månedene, er snart ferdig. Jeg har fått fine gerberaer (av meg selv) til å ha på spisestuebordet. Nå er det snart middag (håper jeg i hvertfall, for Bustemannen stakk hodet innom døra her da klokka var åtte bare for å si "hei, jeg må på jobben igjen, jeg!", før han dro igjen). Fine folk spiser sent. Det sa alltid mamma. Hun sa ingenting om disse fine folka åt frossenpizza, men vi gjør det likevel. 

Jeg titter plutselig innom med et livstegn igjen.

Vi blogges!