Om tyttebær og gamliser

Forleden dag var jeg til kontroll hos legen. Det har liksom blitt en del av rutinene de siste ukene, akkurat som de tre isbitene som bare må tygges før man kan gå til ro for kvelden. Sistnevnte forøvrig en rutine Bustemannen ser hører som høyst irriterende.

Hos legen blir jeg målt på alt som måles kan, og jeg har fått en så grundig innføring i ammingens mysterier som en mannlig lege kan gi. Akkurat den innføringen har ikke vært så enkel sett fra legen sitt ståsted, men det bunner trolig mer ut i pasientens sosiale preferanser snarere enn legens manglende erfaring. "Ja, brystbetennelse, blir det omtrent som da søya hjemme fikk melkefeber og DØDE, eller?" Legen ble meg svar skyldig, men konkluderte etter en viss nøling med at brystbetennelse sjelden er dødelig. "Tåteflakser, ja? Ja, det har jeg erfaring med! Vi har jo hatt koppelam, og de klarte seg fint de, altså! Vi bare tok en flaske det hadde vært julebrus på og putta en smokk på - gikk så fint atte!" 

Innimellom er ikke disse målingene bare, bare, og da spesielt ikke blodprøvene. Denne dagen gikk jeg inn på legekontoret som en helt vanlig utgave av meg selv, og innen jeg var klar til å gå hjem, var jeg omgjort til en vandrende bomullsplantasje. Stakkars søster traff på første stikk, hun, men blodet nektet helt enkelt å renne ut, og da må det stikkes flere ganger. Slikt skjer. 

Mon tro om mannen til barnebarnet til den gamle røya på venteværelset har arbeidet på en slik, en? Han var nemlig fra Afrika kunne hun fortelle den andre gamle røya, men han var hvit da. Selvsagt. Det siste der fortalte hun i samme åndedrag som at han var fra Afrika, før hun tok seg tid til å trekke pusten for å fortelle at nevnte hvite afrikaner kom fra Kepp Tåvvn. Ja, de var jo forresten ikke gift da, men det var jo bare sånn det var blitt i våre dager, det. Og de, de var garantert (med ekstra trykk på garantert) den siste generasjonen som spiste tyttebær til pottitene sine! Sånn apropo Afrika og sånn.

Med den garantien fikk hun presset inn i samtalen enda en gang, for tiende eller ellevte gang, at hun hadde vært ute i skauen og plukket tyttebær i går. Ja, hun hadde til og med fått med seg han Håkon, og tenke seg til - mannen på nesten åtti hadde tatt av seg på overkroppen! Og bærplukking? Den yngre garde brydde seg jo ikke lenger om den slags, må vite. Kan hende tilhører jeg ikke lenger den yngre garde, selv ikke sammenliknet med disse damene på 75 og 76, men jeg plukket da sannelig elleve liter rips for noen uker siden og la i fryseren. Tyttebærsyltetøy i kjøleskapet har vi også. Hjemmelaget til og med!

I den andre enden av venteværelset satt det enda to gamle damer. Den ene mer opptatt av å fremme sine fysiske lidelser enn den andre. Er grønn eller grå stær det verste, mon tro? Etter hva jeg forstod, tror jeg kanskje at gråstæren er den verste, for den kunne visstnok komme tilbake. På toppen av det hele var jo bussferien til dama med gråstæren avlyst, for det hadde ikke vært nok påmeldte. Triste saker! Skjønt, hun hadde jo ikke blitt med uansett da, for hun satt jo tross alt i festkomiteen for sekstiårsjubileet til ett eller annet, og hun kunne jo ikke bare dra på ferie midt i planleggingsarbeidet! So? What's the problem? Men bussferier, det var helt klart flotte saker!

Det hører jo selvsagt med til beretningen at annenhver setning inneholdt frasen "Hæ? Jæ hørær så dårlig, skjønner'u!", og konkurransen om hvem som var mest dauhørt av de gamle damene kan ikke akkurat sies ha vært blant de mest stilltiende. Her eskalerte desibelnivået i takt med antall diagnoser og mengde plukkede tyttebær. Det tok et knapt kvarter før jeg febrilsk tastet i vei på telefonen, og forfattet en SOS-SMS til Bustemannen: "HJEEELP! Få meg ut herfra! NÅ! Jeg blir helt svimmel og svett i øra av gammel dame-prat! Hjelp!" Fikk jeg hjelp da, tror dere? Neida!

Og slik går nå ukene. Det er sjelden mindre enn halvannen times ventetid hos legen min, og innen jeg er ferdig med alle disse ukentlige kontrollene (ja, for etter akkurat denne visitten fikk jeg beskjed om å trappe opp kontrollene) er antakelig nervene mine så frynsete etter all denne gammel dame-praten, at jeg vil komme til å bryte sammen ganske raskt. Uavhengig av hvordan fødselen måtte komme til å utarte seg. 

Bildene er tatt da vi lagde tyttebærsyltetøy tidligere i høst. Det var riktignok bestefar som plukket bærene, men vi lagde syltetøyet helt sjøl. Og jammen skal vi ikke spise det helt sjøl, også! Ungdommen nå til dags, altså...