Om tålmodighet og fint lite annet

Så var helgen vel overstått, og nei; Busteliten har fortsatt ikke kommet. I dag er vi fire små dager over termin, og jeg innser at jeg faktisk er den eneste som forstatt venter tålmodig på at den lille skal melde sin ankomst. Jeg, den gravide, er den eneste som ikke utålmodig tripper rundt og lurer: "skjer det noe snaaaart?".

Tålmodigheten er derimot en smule mer strukket når det gjelder våre nærmeste, som daglig, gjerne flere ganger, bare må slå på tråden eller sende en SMS: "Skjer det noe snaaaart?" Som Bustemannen oppgitt kommenterte fra sofakroken lørdag kveld, etter at vi hadde brukt halve dagen på å besvare telefoner og SMSer begge to: "Hva er det de stresser så fælt med? De står jo først i køen til å få høre det når noe skjer uansett!" Ja, nei si det? Vi forstår at det handler om glede og forventning, og setter pris på at folk bryr seg, men i folkeopplysningens navn: En baby kommer - utrolig nok - ikke fortere ut av magen bare fordi det står en gjeng på utsiden og brøler "skjer det noe snaaaart? Lenge igjen? Hæ?" Vi blir helt utslitt! Dessuten vet jo vi like lite som alle andre, om når denne vesle skapningen har tenkt til å komme ut. (Og her mener jeg ikke å oppføre meg frekt og lite takknemlig, ikke på noen som helst måte, men dette hjertesukket bare måtte ut!) 

Helgen forøvrig har jeg for det meste tilbragt ute i skjulet. Gamle sløydkunnskaper har blitt børstet støvet av, og jeg har storkost meg med kniv, fil og sandpapir. Resultatet er jeg så langt strålende fornøyd med, og så snart jeg blir ferdig med det lille prosjektet, skal jeg selvsagt skryte litt her inne på Bustebloggen. Apropo; er det mange som venter på å se det vognteppet jeg har skrytt av, eller? Det vognteppet jeg har hekla helt sjøl? (Og selv om alle nå sitter og klør seg i hodet og lurer på hvilket vognteppe? - så er det selvsagt mest høflig å skrive et stort og rungende JA i kommentarfeltet under.)

Nå sitter jeg her og manner meg opp for å dra til flyplassen. En kjær venninne fra Estland har noen timers mellomlanding her før hun setter kursen mot sydligere strøk, og de timene har vi tenkt til å utnytte godt. Jeg gleder meg så til å se henne igjen, men ikke fullt så mye til å se fly på nært hold igjen. Ikke har jeg Bustemannen til å holde meg i hånden heller, for han må først bli ferdig på jobb før han kan ta turen inn til flyplassen. Det betyr, med andre ord, at jeg må kjøre til flyplassen helt selv, og tatt i betraktning at jeg omtrent kjører av veien hver gang jeg ser et fly komme inn for landing, så kan jo det bli en spennende tur. Flyskrekk er artige saker! Heldigvis så skal jeg jo ikke opp i et fly selv denne gangen, og det hjelper forhåpentligvis litt på nervene når jeg nærmer meg O Store Flyplass.

Utover det, er det vel strengt tatt ikke mye å melde fra denne verdenskroken. Det regner ute. Julebrusen er endelig på plass i butikken. Vintertøyet er fortsatt ikke på plass i gangen. Jepp, nok et spennende blogginnlegg levert deg av  

 

Ha en super mandag videre!

Vi blogges nok brått i morra også.