Prinsesse Høytoglavt

Jeg har tidligere introdusert dere for Selma, min lille skygge. Nå tenkte jeg at jeg skulle gi dere et lite innblikk i vår skrudde hverdag. Selma gjør for tiden alt hun kan for å fange min oppmerksomhet, i det Soodus har okkupert hennes "faste" plass i senga nattestid. Soodus har ikke for vane å være inne om natta'n, men siden han går på antibiotika om dagen, har han ikke noe valg. Dette faller imidlertid i dårlig jord ikke bare hos Soodus, men også hos vår lille primadonna; prinsesse Høytoglavt. Det blir mange småkrangler matmor og matfar må rydde opp i, i løpet av en dag.

Et nei tas ikke for et nei, og hun har klart for seg hvor skapet skal stå. Får hun det ikke som hun vil, kan hun gå å surmule i flere timer. Helt greit for min del; jeg bryr meg ikke. Hun skal om ikke annet ha at hun er hjelpsom. Hun har utropt seg selv som ansvarlig for at yukkapalma i gangen ikke får for mye jord, og at sjokoladeskålene på salongbordet ikke blir for fulle. Hun ser også til at gulvteppene brettes sammen, og at skittentøyet ligger der det skal. Hun går ikke av veien for å hente det og legge det på plass, hvis det er slik. I går, for eksempel, fant jeg strømpebukser på kjøkkengulvet. Da hadde hun vært så elskverdig å hentet dem helt fra soverommet. Dessuten holder hun full kontroll på de sokkene jeg selv ikke har oversikt over. Selma er flink sånn. Hun tar også ansvaret for at Soodus ikke sover bort hele dagen dersom han skulle finne det for godt å legge seg litt nedpå. (Du kunne jo bare prøve å snakke til henne hvis hun lå og sov...) Som jeg har vært inne på en gang tidligere også, er hun flink til å hjelpe meg med leksene om jeg skulle stå fast. Vi kan selvsagt definere begrepet hjelpsom, men det er nå engang slik at det er tanken som teller... Hvordan det går når juletreet skal pyntes rett over helgen, får vi komme tilbake til senere. Jeg overraskes ikke om hun strekker ut en hjelpende pote eller fire.

I hverdagen med Selma får jeg dessuten også mye omsorg. Hun er hengiven og trofast. Hun fotfølger meg rundt i huset slik at jeg slipper å føle meg ensom. Hun passer godt på meg, og passer på så ingen skal gjøre meg noe vondt; da er hun raskt ute med en krass tone og en daskende labb. På kvelden når vi skal sove, stryker hun gjerne poten over kinnet mitt til jeg sovner, og hun er årvåken for skumle lyder (som vi faktisk har ganske mange av).

Og slik "går nu dagan", vi dilter i helene på hverandre, og hvem som er mest avhengig av den andre vites egentlig ikke. Vi småkrangler litt nå og da, men alt i alt så "kosær vi vårs" masse. Selma er et herlig vesen, og vi er heldige som får dele hverdagen vår med henne. Vi har på ingen måte et usunt forhold for den som måtte tenke i de baner, det handler mer om at vi har fått oss en innepus (hvilket er en helt ny opplevelse for meg som vokste opp på landet). Ikke for det, hun var en kjapp tur ute i stad mens vi var og hentet juletreet. Samvittigheten ble imildertid noe mørk når vi kom hjem og Selma lå nedsnødd (!) på dørmatta... It's a hardknock life!