I Henrik Ibsens Vildanden (1884) finner vi den kjente replikken til Dr. Relling: "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme." Er jeg da dønn ulykkelig?
I Vildanden handlet det riktignok om langt mer alvorligere livsløgner, men jeg har jammen avslørt en og annen "sannhet" selv også. Mine livsløgner handler vel for det meste om små uskyldige løgner fra de voksne for å bevare husfreden, men som likevel har ført til større eller mindre overraskelser når de med tid og stunder ble avslørt. Jeg mistenker dessuten sterkt at jeg fortsatt har noen overraskelser i vente.
I en epoke i et hvert menneskes liv, måles sosial status ut i fra antall tenner: tenner man har mistet, tenner man har igjen, antall melketenner vs. skorpetenner, tenner man har fått, tenner man absolutt ikke har fått, tenner man aldri får, tenner man venter på... For alt jeg vet kan dette være en epoke man må gjennom flere ganger her i livet, men jeg har vært heldig og har foreløpig bare hatt en (men jeg er litt usikker på om den egentlig er avsluttet). Jeg var vel i femårsalderen da den første tanna falt ut, og det var STOR stas i heimen. Etterhvert som de løsnet en etter en, avtok nok stasen (og kontantbeholdningen) noe for de voksnes del, mens hoverpersonen i dette tanndramaet opprettholdt entusiasmen fra begynnelse til slutt. En av de ovennevnte "livsløgnene" dukket opp da den øverste, høyre fortanna var løs. Det morsomme med å miste tenner var ikke nødvendigvis å miste tanna, snarere å gå å kjenne på den, og vise den frem og la alle som ville kjenne, kjenne. Målet var derfor at de løse tennene skulle sitte lengst mulig. Dette var også målet for nevnte fortann. Dette førte imidlertid til en noe merkelig pusting i det jeg var redd for å "puste ut" tanna (at jeg er gal, visste dere jo fra før). Min kjære pappa ble antakelig en smule oppgitt over disse irriterende pustelydene (som ikke ble mindre av at jeg i utgangspunktet var utstyrt med Helvetesgapet mellom fortennene, også kalt Skår-gløppa i vår familie), og det var da jeg ble fortalt at slik pusting var farlig, og det måtte jeg gi meg med - jeg kunne jo bli gal. Han sa det nok ikke ordrett akkurat slik, og det var nok større fare for at pappa skulle bli gal enn meg, men dere ser poenget. Problemet forsvant imidlertid av seg selv noen kvelder senere da jeg stod og pusset tennene. Tanna falt ut da jeg pusset, og - den falt rett ned i vasken og forsvant i sluket! For en seksåring, som enda ikke har lært seg betydningen av en virkelig bekymring, snakker vi krise når slikt hender. Tårene sprutet, og snørra rant. Jeg var kort fortalt utrøstelig. Det var imidlertid lite å gjøre med saken, og det var bare å rusle til sengs. Til tross for lite realistiske syn på kriser og ikke kriser, har en seksåring god hukommelse, og tanna ble ikke glemt. Det var i den forbindelse min andre "livsløgn" så dagens lys. Pappa og bestefar hadde lett godt og grundig etter tanna, ble jeg fortalt. Ja, de hadde til og med åpnet hele sluket og alle rørene for å se etter den, men borte vekk var den. Jeg slo meg til ro med dette, men mange år senere ble løgnen avslørt. Hvor gammel jeg var da husker jeg ikke, men jeg hadde hvertfall passert konfirmasjonsalderen med god margin før det gikk opp for meg at jeg var blitt holdt for narr. Ingen hadde noensinne løftet en finger for denne tanna.
Den tredje "livsløgnen" avslørte jeg ved middagsbordet for et par år siden, da min kjære og jeg utvekslet historier om tenner fra barndommen. Skorpetenner var et ord jeg brukte i den forbindelse, og sjelden har min kjære ledd så mye av meg. Hva i ALLE DAGER var det? Jeg kjente jeg ble lettere forvirret over denne reaksjonen, men det gikk til slutt opp for meg: det var tull og tøys dette også! For hvem var det som ikke likte skorper når ho var litta? Joda, det var MEG. Og hvilket triks brukte de voksne for å få meg til å spise skorpene, tror dere? Joda, det var skorpetennene. Det er til opplysning de tennene som erstatter melketennene, og når man er så stor jente (eller gutt) at skorpetennene kommer, da er det ingen unnskyldning for ikke å spise skorper lenger, for de tennene er sterke nok til spise skorper(og skorper er visst mye sunnere enn resten av brødet). Jeg ble rett og slett lurt til å spise skorper. Og når vi først snakker om ting jeg har blitt lurt til å spise, så har det, etter at jeg ble voksen, fremkommet at jeg har spist veldig mye "kjøttkaker" i oppveksten. Kjøttkaker var visstnok veldig bredt definert i mitt barndomshjem, så hva jeg egentlig spiste, har ingen ennå turt å fortelle meg. Tenk om det var fisk?
Og det er når jeg tenker på disse tingene at jeg virkelig begynner å lure: hva da med julenissen? Når jeg var liten, var det et fast innslag på julaften å sette grøt på låven slik at nissen kunne få seg litt middag etter å ha levert julegavene våre. Bestemor fylte tallerkenen, og bestefar og jeg gikk samvittighetsfullt ut på låven og serverte. Tallerkenen ble hentet dagen etter, men et år fant vi den ikke. Tallerkenen var borte vekk! Den nissen må nok ha vært en skikkelig skøyer, for det tok nesten ti år før den ble funnet igjen. Hva skjedde egentlig? Hos oss manglet det nemlig aldri noen på julekvelden når vi hørte nissen si "God kveld, god kveld. Er det noen snille barn her?" - alle var på plass. Selv om jeg egntlig burde vite bedre, er det ingen per dags dato som har fratatt meg troen på julenissen. Han bare sluttet å komme. Er det nok en "livsløgn", eller finnes han faktisk? Jeg har mine mistanker, men jeg oppfordrer min familie til å la meg forbli uvitende. Det var dette med livsløgner og lykke... Og nå er det jo bare 19 dager igjen til jul!
lørdag 5. desember 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar