Ny blogg

Bustefamilien kan nå følges videre på Hverdagen på Fjellborg. Vi håper dere har lyst til å følge oss videre der, på gården som ikke er en gård. Trykk HER for å komme direkte til denne siden.

Bustebloggen vil ikke forsvinne, men inntil videre vil det ikke publiseres flere innlegg her. Tusen takk til alle som har fulgt med her i alle år; nå håper jeg dere følger med over til Hverdagen på Fjellborg; jeg lover at dere vil kjenne igjen Bustebloggingen.

Er hele du feil?

"Jeg tror at det finnes noe godt i alle mennesker."

Sier du. 

Finnes det ikke noe godt i deg, da?

Er det ikke rart? At det skal være så vanskelig å se det gode i seg selv?

I en tid der vi alle er så opptatt av å vise oss fra vår beste side, være seg interiørsiden, treningssiden (det motsatte av latsiden?), trutmunnsiden, eller matlagingssiden - slik vi vil at andre skal se oss fra utsiden. Men, så klarer vi ikke å se oss fra den siden selv? 

Jeg er velsignet med en stor og fin familie. Innimellom går enkelte av dem meg på nervene (og jeg er temmelig sikker på at det er gjensidig), men alle har de noe ved seg som gjør at jeg setter ekstra pris på akkurat dem. Bestemor som alltid har tid, og som lager verdens beste mat. Pappa som alltid gir meg de rådene jeg trenger. Bestefar som alltid er der, akkurat når du trenger ham. Tante som er full av omsorg og støtte. 

Venner; familien du har valgt selv. Kanskje har de valgt deg? De som på mange måter står deg nærmest. Når du tenker på vennene dine, tenker du da på alle deres dårlige sider? Når jeg tenker på vennene mine, tenker jeg på hun som alltid får meg inn på nye tankespor. På han som alltid har en morsom kommentar på lur. På hun som har verdens største hjerte. På han som alltid er så flink til å finne på noe med barna. På hun som er så kreativ på kjøkkenet. På han som er tryggheten selv.

Når vennene dine tenker på deg, tror du at de tenker på hun som burde gått ned ti kilo? På hun som har så uflidd hår? På hun som alltid har det så rotete? På Dronninga av Toro? Hun som drikker altfor mye Pepsi Max og ser altfor mye på Hotel Cæsar? Jeg tror ikke det, altså. Så, hvorfor i alle dager skal du gjøre det, da? Dét er greit; alle har vi ting her i livet som kan tåle en forandring til det bedre, men gjelder det alt da? Er hele du feil, liksom?

Når vi tror på det gode i alle mennesker, når vi er så flinke til å se alt det menneskene rundt oss gjør så bra; hvorfor kan vi ikke se hva som er det gode i oss selv? Hva vi er flinke til og hva vi mestrer? Vel er vi vår egen største kritiker, men hva skal det nå tjene til? Forandrer du alt du ikke liker ved deg selv, ved konstant å minne deg selv på de sidene? Blir du et bedre menneske? Hva er den motiverende faktoren i kritikk?

Neivel, så klarte du kanskje ikke å gå ned alle ti kiloene etter sommerferien, men til gjengjeld så forbedret du jo kondisjonen din betraktelig med de daglige gåturene? Flott! Er det Toro som er kokken hjemme hos dere? Javel, så får du frigjort mer tid til å gjøre noe du faktisk liker. Du prioriterer. Supert! 

Alle kan ikke fikse alt.

Hvorfor skal du straffe deg selv for at du er akkurat som alle andre?

Jeg tror ikke at mine venner har valgt meg til sin omgangskrets fordi jeg er elendig på small talk, er allergisk mot en mengder av matvarer og dermed en helt umulig middagsgjest, har lettere tvangsnevroser og en klossethet som er få forunt. Kan hende er det nettopp derfor også, at de trenger en stakkar å more seg over, men jeg velger å tro at jeg har andre kvaliteter som de setter pris på også. Det vet jeg at jeg har. 

Det tror jeg forresten at du også vet at du har, men det er litt skummelt å innrømme det, er det ikke? Om jeg for eksempel skulle be deg finne frem til fem ting du liker spesielt godt ved deg selv, så ville du klare det, ville du ikke? Men! Så ber jeg deg; fortell om de fem gode egenskapene til en annen! Du blir litt usikker, gjør du ikke? Tenk om du har for høye tanker om deg selv? At du er helt på bærtur? At det egentlig bare er du som syns at den signaturretten av en lasagne du lager, er god? Vel - tenk hvis det ikke er slik? Tenk hvis det finnes noe godt i deg også, da? Slik du finner i de rundt deg? Og når du finner noe godt i dem rundt deg, tilsier jo all logikk at de skal finne noe godt i deg også. Eller?

Begynn i det små. Kanskje er du fin på håret i dag? Fant en fin fargekombinasjon i klesskapet? Har du kanskje sagt noen oppmuntrende ord til en kollega du så at hadde en litt tung dag? Har du klart å stå i mot søtsuget etter helga? Så flink du er!

Du er god, og du er god nok!

Våg å se det selv.
Si opp jobben som din egen kritiker.

Ta heller stillingen som motivator, og så er jeg temmelig sikker på at flere av de dårlige sidene dine vil forsvinne helt av seg selv. Noen dårlige sider kan det uansett være greit å beholde, for det sikrer at du er menneskelig, og det i seg selv kan jo være noe å være fornøyd med? Du er nok ikke så verst til å være så ille du heller, ser du.

Med oppmuntrende mandagshilsen fra

, som er ganske god på å kverke kaktuser, bake sjokoladekake og å kle seg etter været. Også skriver jeg ganske pent. I hvertfall når jeg vil. 

Tusen takk til deg som inspirerte meg til dette innlegget.

Husket jeg å nevne at du lukter godt, også?

Dans med livet

Så skriver vi igjen januar. Nytt år. Nye muligheter. Det er i hvertfall det vi sier. Men, jeg vet ikke helt om jeg lenger tror på det med nye muligheter; i hvertfall ikke at de skal være betinget av måneden vi skriver. Har vi ikke en ny mulighet hver dag? 

"2016 skal bli mitt år!"

Jada. 2015 skulle bli mitt. Det skulle forresten 2014 også, hvis ikke jeg husker feil, men 2015 ble i alle fall ikke "mitt år". Eller... Det ble i hvertfall ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Det ble et år med mange utfordringer, og de aller fleste utenfor min kontroll. Da jeg for noen uker siden skulle skrive julebrevet, og jeg skulle se tilbake på året som var gått, syns jeg det var vanskelig å formulere brevet i en lett og lystig tone, slik jeg har for vane. Det var systemer, det var prolapser, kurbad og kaffekopper, sykehusinnleggelser og enda en prolaps. Ikke særlig mye å skrive "hjem" om.

Det var jo ikke slik at året var blottet for lyspunkter. Det var mye som var fint. Ja, faktisk veldig fint! Når jeg tenker etter. Men, om jeg skulle beskrive året som nå ligger bak, med ett ord, ja, da vil jeg si at det var et intenst år. 

Jeg husker våren i fjor. For snart et år siden. Jeg husker at jeg snuste inn duftene. Sugde til meg inntrykkene. Lydene. Merket meg de dype sporene de satte, liksom langt inn i sjelen. Jeg husker at jeg var bevisst på at jeg levde, lik som jeg aldri skulle oppleve det samme igjen. Som en slags forutsigelse om at noe skulle endres. Hele sommeren dro jeg med meg disse opplevelsene, og da høsten kom, var den samme intensiteten tilbake. Duftene. Inntrykkene. Lydene. Stemningene. Jeg kunne ikke huske å ha opplevd maken. Det var også inn i høsten at de største prøvelsene stod for tur, med pendling mellom hjemmet og sykehuset, innimellom innhøsting, kurbad, arrangementer jeg hadde ansvar for, helseutfordringer og smått og stort; og det var også da jeg begynte virkelig å legge merke til det intense i opplevelsene.

Denne morgenen, som du kan
lese om HER, har brent seg fast.
Den klare høstlufta, morgenduggen,
luktene... En (nesten) vanlig morgen,
likevel så sterk.

Hvilket sterkt inntrykk dugget i gresset en tidlig morgen kunne gjøre. Gleden over en kaffekopp. En hverdag. Enda har vi til gode å fullføre to hverdager på rad her i Bustehjemmet, etter høsten som ligger bak. Sommerfuglene i magen har fest, når jeg tenker på at nå er det like før vi skal få en hverdag igjen. På tirsdag er den her. Som jeg gleder meg!

Mon tro om det kan være slik? At når livet danser samba, og du ikke klarer å telle takten? Lever man sterkere da? Blir de små, de bittesmå, gledene her i livet - som en kaffekopp, en liten fugl, et glimt av noe - da så store, at de overskygger alt det andre? Det som gjør tankene tunge, ryggen bøyd og skuldrene verkende. Er det derfor det blir så intenst? Og - er det derfor jeg nå faktisk ser tilbake på 2015 som et år fylt av glede? Ja, for siden gledene var så små, så ble de så mange?

At det nå ligger et helt år med blanke ark foran meg, det er jeg ikke så opptatt av, for jeg tror at hver dag må man forsøke å leve til det beste. Noen dager går det, andre dager ikke. Noen dager vil man helst ha i går, andre i morgen, og noen vil man at aldri skal ende. Det er livet. Noen ganger enkelt. Noen ganger vanskelig. Nytt år? Nye muligheter? Det mulighetene ligger der hver eneste dag, de, men vi må velge å se dem. Det er ikke noe galt i å ha forsetter; det er fint å ha noe å strekke seg etter, og ingen tar skade av å spise litt sunnere eller å bevege seg litt mer. Men, innimellom burde forsettet kanskje også være så enkelt som å akseptere hverdagen og livet for hva det er? Ikke være så opptatt av at alt skal bli bedre bare vi... Kanskje får vi aldri, og så forsvant livet mens vi ventet på at vi "bare". Så glemte vi å oppleve gledene som var underveis, og satt igjen med en følelse av at alt ble bare dritt, mens vi tenkte at "Neste år! Dét skal bli mitt år!" Og i mellomtiden? Hva skjer egentlig i mellomtiden? 

Klikk HER, så kommer du til historien bak bildet. Om en sti,

om regnvær, en bekk og en omvei.

Da danser livet forbi. I fantastiske rytmer. En samba? Kanskje? Da er det dumt om du setter deg til og ser på. Hvem vil vel være veggpryd i eget liv? Innimellom kan det jo være at man faller ut av takten, men da er det bare å telle seg inn igjen etter beste evne. Det er i hvertfall dumt å vente til sangen er slutt!

Jeg gleder meg til tirsdag. Til hverdag.
Men, i morgen er det mandag, og det skal bli en fin dag, det også.

Jeg ønsker deg som titter innom Bustebloggen et godt, nytt år.
Med eller uten forsetter.

Den vanskelige utfordringen

Det er langt mellom innleggene på Bustebloggen for tiden.

Høsten har krevd langt mer av oss enn vi hadde planlagt, og selv vi fikser ikke alt. Utfordringene har stått i kø, og de som følger Bustenellik på Instagram, har sikkert fått med seg både sykehusinnleggelser, kurbad, griseslakt og smittsomme prolapser. Det er også nettopp utfordringer som har fått meg til å sette meg ved tastaturet igjen, for jeg har noen ord jeg har lyst til å dele med dere. Jeg var bedt om å si noen ord på julemessa på bedehuset her i bygda på lørdag, og det er noen av de ordene (i en litt bearbeidet utgave) jeg har lyst til å Busteblogge også.

Onsdag 16. september var jentene her i bygda samlet for aller første gang. Lørdag 5. desember inviterte de til julemesse - og det var ikke småtterier de hadde fått til heller, på snaue tre måneder! På det første møtet, ble det spurt hva vi kunne finne på. Julemesse ble foreslått, og ja, jo? Det kunne vi vel alltids få til? I år? Hvorfor ikke? Vi gjør det.

Jeg syns det er et godt eksempel på å være løsningsorientert. Nå var jo riktignok denne utfordringen noe jentene påla seg selv, og å utfordre seg selv kan være både sunt og viktig –  ja, ikke minst læringsrikt. Men, innimellom blir man også stilt ovenfor utfordringer man ikke kan velge. Eller mer ønskelig: velge bort. Vi kan oppleve å miste jobben, sykdom blant de som står oss nærmest, kanskje blir vi syke selv, trang økonomi, problemer med en venn, ja, det bør ikke engang være så voldsomt. Kanskje er det bare at vi skulle gått ned en halv kilo før jul, hva vet jeg, men det er ikke bare. Vi er oppdratt til å tenke at det alltid er noen som har det verre enn oss selv, og det er det helt sikkert, men likevel står man seg selv nærmest. Innimellom har vi mer enn nok med oss selv, og det syns jeg vi skal få lov til! Men, uansett hvilke utfordringer vi står ovenfor, store eller små, så syns jeg vi skal ta litt lærdom av jentene i hjembygda mi! For – de hadde på ingen måte klart å arrangere en så flott julemesse, på så kort tid, om de alle satt i hvert sitt hus og puslet med sitt. Nei, i stedet, så gikk de sammen. Møttes. Tok utfordringen sammen. Kanskje ikke bare denne ene, fellespålagte, med å invitere til julemesse, men også hverandres? Det er utrolig hvilke verdensproblemer, i alle fall i ens egen lille verden, som kan løses over en kaffekopp.

En kaffekopp var også årsaken til at jeg ikke fikk gleden av å bidra til julmessa i år. Utfordringene kommer når man minst venter det, men jeg gjorde en livsviktig oppdagelse i møte med den utfordringen vi ble stilt ovenfor litt tidligere i høst hjemme hos oss: Ved å slippe til andre i de utfordringene man møter, ved å tørre å takke ja til andres inngripen, så blir faktisk utfordringene lettere å komme seg gjennom. (Og jammen var det godt å slippe å stå i utfordringene alene, med en brannskadet halvannetåring, pendling mellom Ullevål Sykehus og fireåringen hjemme på Fjellborg.) Det er ikke et svakhetstegn å takke ja dersom noen tilbyr seg å lage middag til deg en dag fordi de ser at du trenger et godt måltid. Du blir ikke den nye snakkisen på bygda av at noen kommer til deg og ser at kjøkkenet ditt ser ut akkurat som deres kjøkken. De som kom, var likevel mer opptatt av å være til stede for deg, heller enn å få noe å slarve om.

Det er klart det er en treningssak, men vi må tørre å bry oss. Og enda viktigere: Vi må tørre å la noen bry seg. Jeg kan faktisk nesten love dere, at det styrker vennskap – både de du visste om, men også de du ikke var klar over – , selvfølelsen, og ikke minst: mestringsfølelsen. Du klarte det! Vi er så opptatt av balanse, i våre dager; det skal være rettferdig. Vi skal gi, og vi skal ta. Men, i enkelte relasjoner? Er vi ikke litt flinkere til å gi enn til å ta? Eller rettere sagt; få? For at noen skal kunne gi, må vi også klare å få. Det er faktisk ikke noe galt i det.

Nå går vi jula raskt i møte, og mange har utfordringer også nå. Familierelasjoner, økonomi, savn, prestasjonsangst for ribber og svigermødre, perfeksjonsangst… Det er lett å si at vi skal senke kravene, bake mindre og kose oss mer; mediene flommer over av mer eller mindre gode forslag til hvordan vi skal få en god jul – tross alt. Alle har noe, stort eller smått, og det er sikkert ikke det beste forslaget, men mitt stalltips her og nå, er at vi deler på utfordringene. At vi tar litt lærdom av jentene i hjembygda mi: Løsningsorienteringen. Samarbeidet. Samholdet. Ta det med inn i hverdagen!

Helt til slutt, har jeg lyst til å dele med dere et sangvers som har vært ekstremt viktig for meg personlig i høst. De fleste av dere kjenner nok til det første verset i den kjente sangen av Lina Sandell, men det siste verset i Ingen er så trygg i fare, er vel så viktig:

Hva Han tar og hva Han giver

Samme Fader Han forbliver

Og hans mål er kun det ene:

Barnets sanne vel alene.

En god adventstid til dere fra meg,

Ekteskapsproblemer. Igjen.

De fleste av dere som følger Bustefamilien, enten her eller der, husker kanskje at vi hadde litt ekteskapsproblemer på forsommeren? Det var tause dager, kalde skuldre, øksetrusler og jeg vet ikke hva, før de en tidlig morgen fikk noen gulrøtter. Den mest kritiske fasen av ekteskapskrisen var over, om enn ikke avsluttet. Det blir den nok ikke med de første syv, åtte årene heller, og innen den tid har det sikkert kommet flere marsvin i hus også, men det er nå så. 

Men! Nå har saken tatt en ny vending her, skal dere høre!

Neida, det er ikke jeg som i nattens mulm og mørke har lusket rundt på finn.no og fått i hus flere marsvin. Denne gangen er det Bustemannen (!) som har raida den godeste Finn! (Han har tross alt svart belte i søkemotorenes finesser på finn.no, så det var jo egentlig bare et tidsspørsmål.) Og - mens jeg på forsommeren, doblet antall marsvin, fra to til tre og deretter fire, så har han likegodt sørget for å nærmest firedoble (!) den totale husdyrsbeholdningen her på bruket. Hva gir du meg?

Bare ved noen tastetrykk og en telefonsamtale, så gikk vi fra tyve til 76 (!) husdyr bare på noen timer! Altså; skal det være så skal det være, men den som fikk bråk for en økning på skarve tre, det var meg! Det sies at kvinnfolklogikk er umulig å forstå, men det kan jeg være villig til å ta en diskusjon på, altså. 

Nuvel. Jeg har ikke latt det gå øye for øye og tann for tann av den grunn, og har valgt å vende det andre kinnet til og ta i mot de 50 vaktlene (som viste seg å telle 56 når vi talte over) med åpne armer og et kjærlig sinn. Ikke var det så veldig vanskelig heller i grunnen, for de er jo så søte og små og lager de nusseligste lyder du kan tenke deg. 

De har fått sin egen innhegning i hønsegarden, og der tripper de rundt og spretter opp og ned mens de legger masse bittesmå egg. Med et snitt på 1,4 egg per høne per dag, kan vi ligge an til å få nærmere 400 (!) egg i uka, så her skal nok Busteliten få plukkejobben! (Og hvis noen har et ønske om å kjøpe vaktelegg, så nøl for all del ikke med å ta kontakt; vi spiser ikke 400 egg i uka!)

Hvis dere nå sitter og er bekymret for ekteskapet vårt, så kan jeg også betrygge dere med at det skal nok gå bra en stund til. Vaktler er trivelige skapninger, og Bustemannen er på ingen måte møtt med kalde skuldre og øksetrusler. En god latter, kanskje, men ikke noe mer. Men, da jeg spurte om det nå var innafor at jeg gikk til anskaffelse av et marsvin eller to til, var talen klar: "Da blir jeg sinna!"

Klukk, klukk.

Endelig hverdag

Dagen i dag har vi talt ned til en stund nå. 

Hverdagen.

Vi har så smått snust på den et par uker nå, etter at Bustemannen begynte å arbeide igjen etter ferien, men i dag er seks ukers sommerferie over for Busteliten også. Seks uker er lenge, og de siste dagene er det en som har gledet seg veldig til å begynne i barnehagen igjen.

At han har gledet seg til det, er ingen selvfølge, og jeg er inderlig takknemlig for at han ser frem til det med glede. Han kunne ha grudd seg, vært urolig og engstelig. Det hadde ikke vært så rart. Ja, faktisk hadde det vært ganske forståelig, for det er litt sånn mamma'n har det. Busteliten skal nemlig begynne i en ny barnehage i dag!

Før sommeren sa han farvel til den gamle barnehagen sin, og den trygge gode hverdagen han har kjent helt siden han var ni og en halv måned gammel. Til bestevennene sine, og til alle de voksne han var blitt så glad i. I dag skal han bli kjent med nye voksne som han skal bli glad i og føle tillit til, og han skal for første gang leke med de som kanskje blir de nye bestevennene. Og - gutten gleder seg!

Bak oss ligger en fin sommer. Gode minner som vi tar med oss i både hjerter, fotoalbum og fryseboksen. Det har vært bading. Is. Solkrem. Dyreparken. Campingvogn. Bare føtter. Latter. Tid. Været har ikke vært det samme som i fjor, men alt i alt syns jeg det har vært bra. Vi er brune på kroppen alle fire, og sandalene er velbrukte selv om vi også har hatt noen dager med gummistøvler på bena. 

"Hei?"

Nå ligger høsten foran oss. Masse deilig hjemmelaget står i matboden, klar til å bringe sommersmakene tilbake gjennom vinteren. I Bustelitens kommode er alle klærne behørig gjennomgått, sjekket for navnelapper og riktig størrelse. Kalenderen på kjøkkenveggen er oppdatert, og middagslistene begynner så smått å ta form. Og - det er helt greit! Vi er en gjeng med hverdagsmennesker her i Bustefamilien, og trives best når vi har rutiner og faste rammer å forholde oss til. Vi er enkle sånn. 

Bustemannen snekrer. Busteliten er i barnehagen. Bustekrøllen skal få lov til å være hjemme med meg et helt år til, og det er jeg også takknemlig for. Og slik kommer og går dagene her på Fjellborg. I løpet av uka skal det flytte ytterligere noen nye skapninger inn her hos oss, og etter min mening bør det sette et endelig punktum for de før omtalte ekteskapsproblemene. Vi snakker nemlig ikke om bare "et par ekstra fra eller til", men mer om det skal jeg fortelle siden.

Ha en fin (hver)dag!

Husk og gled dere også over de små tingene.

(Kaffe for eksempel.)

Når én blir til flere

"Du? Har du en kos jeg kan få?" Jeg så på Busteliten.

"Nei. Det er tomt," svarte han. Det hender visst at det er det.

"Du fikk den siste av meg i går da du sa natta til meg."

"Det var jo synd, da," sa jeg.

"Men? Vil du ha en av meg, da?" 

Busteliten tittet på meg og smilte stort. "Ja!"

"Mamma? Vet du hva? Når jeg får en kos, så blir den kosen til mange koser!"

"Ungen min! Så flott! Sånn er det med koser. Vil du ha en på den andre kjaken også?"

"Nei takk." 

Det er jammen godt vi har koser, og at vi kan dele på dem.

Og - heldigvis for Busteliten, så går mammaer aldri tom for koser,

så da kan han få påfyll. Når det passer ham.

Ha en fin torsdag!