Til filmen

I dag har veslekæll rett og slett droppa ut av barnehagen og gått til filmen i stedet. Lille raringen. Tirsdag formiddag ringte de nemlig fra barnehagen. "Åh nei! Syk igjen?" var tanken da jeg så telefonnummeret til barnehagen på displayet, men det var han ikke. "Hei, vi lurer på om Busteliten har lyst på en filmrolle?" 

Og slik gikk det altså til at veslekællen vår landa sin aller første filmrolle. Og for den som nå tenker at barnehagen skal lage en fancy presentasjonsvideo, slik jeg selv først trodde, så kan jeg fortelle at neida! Her snakker vi skikkelige saker! Vi snakker faktisk Edvard Munch. 

På settet.

Et dokudrama, kalt Munchs Mødre, er under produksjon i anledning neste års 150-årsjubileum for Munchs fødsel. Filmen skal ta for seg hvilken betydning Edvard Munchs mor og tante hadde for hans liv og kunstneriske utvikling. Vår lille Busteliten spiller altså den lille Edvard Munch i denne filmen, som kommer neste år. Så nei, ikke en usynlig statistrolle eller noe, men rett og slett Edvard Munch. Sjølvaste!

I formiddag troppet vi altså opp på "location", og ble møtt av et profesjonelt og hyggelig filmteam. Gutten ble kledd i tidsriktig kostyme; en rosa posekjole (gutten kommer never ever til å tilgi oss for dét, uansett størrelsen på honoraret), og mens lyd- og lysmenn testet ut forholdene, ble vi instruert etter manus. Så hørte vi ord og uttrykk som "klar" og "værsågod" og "takning" og "kutt", også var vi i gang. 

"Ta på den gutten en rosa kjole, så er det jo ikke mulig

å se forskjell på ham og mamma'n," har omkvedet

vært et halvt års tid. Vel. We did. Og jammen

stemte det ikke!

Det var utrolig moro å få lov til å være en del av dette prosjektet, og det var gøy å se hva som skjer i kulissene når det lages film. Én ting er i hvertfall sikkert, og det er at det kreves mye tålmodighet å være både skuespiller, sminkør, kameramann og hva de nå er alle sammen. Det er mye som skal klaffe for å få et godt resultat. 

Vår lille Munch var riktig så flink hele dagen lang, og holdt humøret på topp så lenge han fikk sitte på armen til en av produsentene og leke med hatten til regissøren. De to ble perlevenner i løpet av sekunder, og det ble hyl og skrik hver gang vesle-Munchs pause var over og det ble "armebytte". Ja, det var vesle-Munch som skrek altså, ikke produsenten. 

Pause mellom takningene, og velsekæll koser seg maks hos

sin nye bestevenn (nest etter Ulf).

Nå venter vi bare i spenning på at filmen skal bli sluppet, og vi skal få se resultatet. Den skal visstnok sendes på opptil flere TV-kanaler, så dette blir spennende. Og så er det bare å sette seg ned og vente på at primadonna-nykkene skal vise seg...

Og apropo filmens verden; nå er Bustemannen dratt avgårde på kino med en kamerat, så da skal mor nyte husfreden. Ha en fin-fin torsdagskveld, vi blogges!

 

(stolt mamma)