Gulpelulpeplat

Så var det på høy tid med et livstegn her på Bustebloggen igjen. Siden sist har jeg altså blitt så voksen, at dere vil ikke tro det engang! Her om dagen, for eksempel, hadde jeg hele fire timer helt for meg selv, og hva brukte jeg dem på? Joda, jeg vasket klær, tørket støv, vasket klær, støvsugde, vasket klær, og ryddet. Jeg vasket forresten klær også. Jeg klarte til og med å holde meg unna Facebook mens jeg holdt på. Dét ville aldri skjedd for tre uker siden. Jeg ville nok fått unna husarbeidet da også, men jeg kunne likegjerne ha satt meg godt til rette med en god bok, og tenkt at klesvaska kunne vente til i morgen. Nå, derimot, er problemet det, at dersom jeg lar klesvaska vente til i morgen, så må hele familien min og meg selv inkludert, gå uten klær i morgen. Så enkelt og greit er dét. En dårlig løsning sånn i begynnelsen av november...

Å sove med en diger gulpeklut ved siden av hodeputa, har liksom blitt like selvfølgelig som å ha ektemannen i ektesenga. Og jeg skriver "å sove" fordi jeg endelig har lært meg til å faktisk sove om nettene. Jeg har forstått at Busteliten faktisk puster om natta også, selv om jeg ikke ligger og overvåker ham og ser til at han faktisk gjør det. Riktignok må man opp en gang eller to i løpet av natta for å fylle på med litt gulpemateriale, og innimellom må man kanskje stå opp en ekstra gang for å skifte på sengene også, men det går i grunnen nokså greit bare man blir vant med det. 

Det er ikke lenger duften av Ajax med liljekonvall som fyller Bustehjemmet (apropo, note to self: gjør noe med sommerheaderen snart). I stedet ligger det en eim av gulp og surmelk i lufta her, og det er ingen som er i stand til å lukte forskjell på hverken mor, far eller barn, for vi lukter sur melk alle mann. Ja, med mindre ikke barnet har gjort i buksa, da. Det hender jo det også, og undertegnede har blitt en riktig racer på den slags avfall. Første gang jeg støtte på en bæsjebleie, slapp jeg nemlig ungen og rygget intuitivt bort fra stellebordet (dette er desverre pinlig sant), men det var da. Heldigvis stod det en dreven barnepleier ved siden av meg, og tok over møkkajobben. Nå klarer jeg det helt sjøl.

Ellers klarer hverken Bustemannen eller jeg å huske egennavnene våre uten å sjekke passet først, og førsteperson entall har på mystisk vis bare forsvunnet fra vokabularet. Her er det mamma og pappa som gjelder! Her kunne man selvsagt snakket om killer for romance, men jeg må beskjemmet innrømme at Bustemannen har sett langt mer av en kvinnekropp og dens udelikatesser enn hva det burde være en mann forunt å se, så da spiller det neppe noen rolle hva romantikken angår når alt kommer til alt. (Den stakkars mannen fikk til og med tilbud om psykologhjelp etter nedkomsten, men det er vel strengt tatt dårlig hukommelse de skulle ha tilbudt ham.) Til gjengjeld har vi imidlertid blitt sabla gode på riming, og det går i gutteplutten og suttelutten dagen lang. 

Jeg har dessuten, om mulig, blitt enda mer utilgjengelig enn tidligere. Om jeg sjelden tok telefonen da den ringte f.B. (før Busteliten), så tar jeg den aldri nå. Bustemannen har dessuten for vane å ringe akkurat når vi sitter og suger som verst på tåteflaska, og da tar jeg hvertfall ikke telefonen. Innen arvingen har sugd seg mett, så har jo jeg for lengst glemt at telefonen har ringt, og jeg ringer aldri opp igjen. Heldigvis er ikke Bustemannen så bekymret anlagt som sin kone (vi hadde nemlig en episode i slutten av svangerskapet her som jeg snart klarer og le av selv, og dermed kan videreformidle her ved en senere anledning), og tar det for gitt at jeg likevel lever. SMS kan det gå opptil flere dager før jeg husker å besvare, men alt handler om timing og når SMSene tikker inn. (I bunn og grunn handler vel det hele mer om at jeg ikke er så fryktelig opptatt av telefonen min, fremfor hva jeg har tid og ikke tid til, men det er jo greit å ha noe å skylde på.)

Og sånn går nå dagene. Livet har forandret seg, men det har slettes ikke blitt så galt som vi hadde trodd. Det berømte kaoset alle har fortalt oss så mye om, har vi ikke sett noe til bortsett fra når vi har besøkt tussete førstegangsbesteforeldre, og undertegnende rekker faktisk å dusje hver dag. Jeg begynner å lure på om "rekker ikke å dusje på tre dager" er en sånn skrekkhistorie à la sprøytehistoriene fra ungdomsskolen der sprøytespissene var så lange som Lærdalstunnellen og enda litt til? Nei, enn så lenge så fungerer småbarnslivet riktig så bra, og vi føler at vi har kontroll. Skjønt, når man en fredagskveld kan oppdatere Facebookstatusen sin med følgende, så er det vel nesten å håpe på at den snart glipper litt? "Har NRK på TV, marsipankake på bordet, ektemann i sofaen, baby i senga, gjeld i banken og Volvo stasjonsvogn i gårdstunet. Det er fredag. In other words: Jeg er voksen." I tillegg må det også nevnes at joda, vi har masariner i matskapet også. Undertegnede har enda ikke fylt 25.

Helt til slutt må jeg, på vegne av hele den lille Bustefamilien min, bare få si tusen hjertelig takk for alle gratulasjonene i forbindelse med at Bustegutten vår kom til verden. Vi er helt overveldet av alle gode ord og tanker, og det varmer å se hvor mange kjente og "ukjente" som bryr seg om oss. Jeg vet at flere av dere har hatt glede av og følge oss gjennom svangerskapet, og jeg håper dere vil fortsette å følge oss inn i vår nye tilværelse også. Bustebloggen skal riktignok ikke bli noen babyblogg, men siden Bustebloggen er en hverdagsblogg, blir det nok noen hverdagsberetninger fra småbarnstilværelsen innimellom óg. Vi har allerede erfart at det kan oppstå mange absurde situasjoner i den forbindelse, men de får vi spare til senere. Nok for i dag.

Vi blogges!

Glem ikke å melde deg på give away HER.