Texas baby!

Her i Bustehjemmet er det fullstendig Texas denne uka, og det er i grunnen ikke særlig trivelig. Arbeidet med bryggerhuset er helt i sluttfasen, og det er uorden og håndverkere så langt øyet kan se. Antakelig enda lenger også, men jeg lider av nærsynthet og altfor svake linser. Sikkert ikke bra i trafikken, men helt topp for blodtrykket om dagen. Det ligger nemlig ikke til min natur å leve i kaos.

Mandag kommer bryggerhusets leieboer flyttende, og da må alt være klart. I går ble vannet koblet til, og i morgen kommer ikke mindre enn fire elektrikere for å sørge for at det elektriske kommer på plass. I mellomtiden sparkles og males det lister og foringer for harde livet, og hele tiden tikker og går klokka, ubønnhørlig mot deadline.

Siden jeg ikke kan hjelpe til i bryggerhuset når det males, holder jeg på i Bustehuset. Gjesterommet skal gjøres om til barnerom, og før den omgjøringen kan påbegynnes, må gjesterommet tømmes. Det ene fører selvsagt det andre med seg, og for at gjesterommet skal kunne tømmes, må det også ryddes andre steder, for et sted skal jo alt som før har tilhørt på gjesterommet plasseres. 

Dette resulterer selvsagt i en god del hodebry, for det er jo fullt alle andre steder også. En god del kan man selvsagt vinke takk og farvel til, men vaskefiller og julegardinene må jeg liksom ta vare på, syns jeg. Ikke har jeg ubegrenset med tid på dette prosjektet heller, for alt må være på plass før Bustemannen om kort tid står der med hammer og sag, klar til å gyve løs. 

Så, her springer vi rundt hverandre da, mens vi forsøker å unngå å snuble i rørdeler, malingsspann og den andres ben. Enkel middagsmat som pølser og frossenmiddag glir ned på høykant, mens det hersker en ytterst harmonisk og vennlig stemning i lufta. For neida, vi blir slettes ikke stressa, og heller ikke ampre. Selv ikke da tekstmeldingen tikket inn på Bustemannens mobil 06.45 i dagtidlig, med spørsmålet: Har du stått opp? Da bare smilte vi og lo litt, mens vi sa til hverandre at "slikt skjer". Det er ingen samtaler som inneholder minst tre utrbudd av typen "men jeg trodde du sa...", "jeg trodde du skulle...", eller "det har ikke du bedt meg om å gjøre!", og det er ingen av samtalene som ender med at "mandag - mandag blir en fin dag!"   

Og hvor bildene har tatt veien? Fotoapparatet viste seg plutselig å være tom for strøm, og intet batteri, intet foto. Simple as that. Fotoarkivet hadde lite relevante motiver å by på, og ved nærmere ettertanke er det kanskje like greit at innlegget ikke illustreres med relevante fotos heller. Det kunne blitt stygt.

 

,stresset realitetsblogger