Jeg trodde det bare skjedde menn

Fredag ettermiddag, eller kveld var det vel egentlig blitt, skjedde det jeg aldri hadde trodd at kunne skje meg. Jeg gikk rett og slett lei IKEA! Hva gir du meg?

Bustemannens tante og onkel skulle ha nytt kjøkken, og vi fikk være med på showet. Siden mine tegnekunnskaper for det meste begrenser seg til Paint og AutoCAD, var jeg mer til bry enn hjelp når kjøkkenet skulle tegnes, så mens Bustemannen bidro med sin hjelp, fikk jeg vandre fritt i IKEAs førsteetasje. Helt på egenhånd.

Eventuelle lesere av det mannlige kjønn, vil kanskje tro at Bustemannen var riv ruskende gal som slapp løs sin hustru på egenhånd i IKEAs lokaler, men vi hadde dagen i forveien inngått en avtale. Torsdag formiddag tikket nemlig følgende SMS inn på min telefon: ”Vi har lyst på vafler, vi.” Vi var selvsagt Bustemannen og hans makker. Med tolv egg med kort datum i kjøleskapet, passet det meg egentlig fint, men jeg jobber tross alt ikke gratis, så jeg sendte en SMS tilbake: ”What’s in it for me?” ”Tja… du kan gjøre hva du vil med 1 000 kroner på IKEA i morra?” Vaffelpressa kom fort i gang!

Jeg trakk pusten godt inn, fant en handlevogn og var svært tilfreds med situasjonen. Å få vandre fritt i IKEAs dill-dallavdeling uten en utålmodig mann på slep og ”hva skal du med det?” som mest hørt, er jo en hver jentes store drøm.

Jeg gikk sakte gjennom reol for reol. Tittet, tok på, tenkte. Jeg tok meg god tid, og kunne riktig vurdere hver enkelt ting. Hadde jeg bruk for ditt? Og passet datt? Først en runde. Så to. Så… ”Er dere snart ferdige” ”Har du fylt budsjettet nå, eller?” ”Nei, jeg er sliten!” ”Du? Sliten på IKEA?” Bustemannen trodde knapt sine egne ører når fruen ringte og klagde sin nød. ”En snau halvtime til, så tenker jeg vi er klare.” Åh, en hel halvtime til? Hva skulle jeg fylle den med? Det hele endte med at jeg tok en tredje runde, mer for trimmens skyld enn noe annet. Jeg hadde jo allerede sett det som var å se, og det gikk sakte, men sikkert opp for meg hvorfor menn syns dette stedet er så kjedelig.

Halvtimen forsvant da på sett og vis, men det var deilig å komme seg ut i bilen og å sette snuta hjemover. Bustemannen og jeg kjørte i hver vår bil, så når jeg kom hjem litt før ham, kunne jeg kose meg med å pusle rundt i Bustehjemmet og plassere de siste innkjøpene der de var tenkt å høre hjemme; et par nye puter i høstfarger til sofaen, to nostalgiske glassflasker til kjøkkenbenken, en stor kurv som skal fylles med pledd og skjerf, litt stoff som skal bli nytt trekk til strykebrettet, masse telys… Og budsjettet? 69 kroner til overs.