Om å fylle andres sko

”Det er bedre å være en førsteklasses utgave av seg selv, enn å være en annenklasses utgave av noen andre.” Et godt råd jeg gladelig gir bort ved en hver passende anledning. Hvor vidt jeg følger rådet selv, er jeg heller usikker på. Ikke slik å forstå at jeg forsøker å være noen andre enn den jeg er, men det er ikke så lett å være en førsteklasses utgave av noe man ikke alltid helt vet hva er, heller.

 Innimellom forlegger jeg meg selv, og da er det ikke bare, bare å vite hvordan jeg skal få det til. Men, når jeg først vet hvor jeg befinner meg, er jeg til gjengjeld meg selv nok. På godt og vondt. Som for eksempel her om dagen: Jeg befant meg i entreen, i full sving med helgerengjøringen. Plutselig så jeg en svart flekk, et godt stykke opp på veggen. Jeg strakte meg opp for å vaske den bort, men kom bokstavelig talt til kort. De late bærer seg som kjent i hjel, og jeg bærer ofte tungt, så jeg tittet rundt meg etter en enkel måte for å komme litt opp i høyden. ”Aha! Bustemannens sko!” tenkte jeg, men kom i samme nu på at selv om Bustemannen måler to meter på strømpelesten, så ville ikke jeg automatisk vokse tretti centimeter bare ved å ta på meg hans sko. Hvor dum går det an å være, liksom?

Jeg liker å anse meg selv som et oppegående og intelligent vesen, men jeg skjønner at Bustemannen både titt og stadig stiller seg spørrende til nettopp dét. Det har strengt tatt jeg gjort en gang i blant også. Likevel… ja, likevel hva da? Faktisk har jeg helt mistet tråden, men det er kanskje ikke så rart heller, når jeg stadig vekk har det med å miste meg selv? Men, hvorfor er man egentlig så opptatt av at man skal fylle andres sko?

Selv om det skulle være flere som skulle slumpe til å passe mine slitte joggesko som holdes sammen av sportstape (det handler om kjærlighet, ikke penger), så løper de jo ikke automatisk like dårlig som meg. Eller, med de skoene så gjør de nok muligens det, men uansett da; poenget (hvis det var ett?)! Hvorfor skal man hele tiden ha noen til å fylle skoene etter seg? Vi liker å tro at vi er uerstattelige, og det er vi jo faktisk også. Så får vi bare akseptere oss selv med de egenskapene vi (eventuelt ikke) er tilgodesett med. I mitt tilfelle mangler jeg tretti centimeter når veggen har en svart flekk, men så får jeg hvertfall biceps å snakke om med tanke på alle de stolene jeg må flytte på for å rekke opp, da!

Og for de av dere som lurer på om det bor småtroll her, så kan jeg fortelle dere at det gjør det ikke. De pittesmå skoene er Bustenelliks egne. Dog er de noe trange i totten.   

P.S. Har du husket å stemme i kakepoeng-undersøkelsen?