Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




tirsdag 4. mai 2010

Snøvær, sinne og smørbukk

"Hva i...?" Klokka var seks i morges da jeg stod ved verandadøren i stua og tittet ut.  Bustemannen som akkurat hadde vært innom soverommet for å overbringe det obligatoriske hadebraoghaenfindag-kysset hadde nemlig fortalt at det snødde ute! Lettlurt som jeg er, har jeg gjort det til en vane å undersøke tingenes tilstand før jeg tror fullt og fast på en påstand, og derfor var det altså at jeg befant meg i stua på en tid av døgnet der Jon Blund normalt er den enste som får kontakt med meg. Og Bustemannen hadde rett - ute lavet snøen ned i store filler!


En halvtimes tid senere ringte vekkerklokka, men jeg kunne raskt konstatere at i dag var det bare å sove lenger. Det snødde like tett, og jeg anså ikke ingeniørfysikk som godt nok grunnlag for å begi seg ut på de norske vinterveier med sommerdekk. Memo til meg selv: Ikke aksepter sommerdekk på bilen før tidligst 1. juni neste år! Men, ut måtte jeg i dag, for jeg hadde behandling hos naprapat i formiddag. Søndag gikk jeg i sommerkjole og bare føtter i lette sommersko, mens i dag fant jeg frem stillongs, vinterstøvler, lue, votter. Hva skjer med verden? Jeg fant noen småmynt og begav meg i vei til bussholdeplassen. Jeg er fint lite fan av norsk kollektivtransport, og aller minst av bussen, men det fristet liksom lite å legge i vei på sommerdekk når snøen lavet ned. Mulig litt feigt, men jeg liker ikke å leke med verken livet eller økonomien...


Når man tar buss, er det viktig å beregne god tid, for er det noe som er uberegnelig, så er det bussen. Tyve minutter før tiden ankom jeg venteværelset. Jeg hadde akkurat tatt meg et glass vann og funnet frem et eksemplar av Lev Landlig da en av naprapatene kom forbi. "Å, vi har prøvd å få tak i deg, vi! Hun som skulle behandlet deg har gått ut i barselpermisjon, så timen er avlyst." Hva skal man si til slik tenkte jeg, så jeg svarte bare "å ja". "Ja, nei altså, jeg kom ikke gjennom på telefonen jeg, og fikk bare beskjed om at nummeret ikke var i bruk." "Eh... neivel," stotret jeg frem, "kanskje dere har skrevet et tall feil eller noe?" "Det kan godt være, det var et vanlig hustelefonnummer?" "At det var? Jeg har jo ikke vært tilgjengelig på det nummeret siden jeg flyttet hjemmefra i 2007!" "Å, nei. Nei, jeg har prøvd alt, men klarte altså ikke å få tak i deg. Skal vi sette opp en ny time, kanskje?" Med en lite samarbeidsvillig nakke var jeg jo bare nødt til det, og jeg smilte og nikket og fikk ny time. "Ja, vi beklager virkelig, altså!" "Ja, men det er sånt som skjer," smilte jeg og forsikret om at det gikk heeeeelt fint. Mest av alt hadde jeg bare lyst til å sette meg rett ned på rompa og hylgråte i beste trassalderstil, men fornuften overvant følelsene, og jeg gjentok nok en gang at det gikk heeeeelt fint før jeg forsvant ut døra. Hva med gulesider.no da, damen? Hæ? Der står jeg oppført med fullt navn, adresse og telefonnummer! Og som et hvert menneske i tiden er jeg på Facebook, så i verste fall kunne du funnet meg der! Blodtrykket mitt...


Takket være Selma, hadde jeg for anledningen med Bustemannens VISA, og når jeg ringte ham for å fortelle at det ikke hadde blitt noe av timen i dag, sendte han meg på trøsteshopping! På Åhlèns! Jeg skulle riktignok bare ha et glass, men shopping er shopping. Snille Bustemannen! Apropo Bustemannen, stakkars, han fikk matpakke med reven ost og smørbukk i dag! Snill som han var vasket han bilen både utvendig og innvendig i går, og polerte atpåtil. ("Ikke møkk den til med én gang, da?" var bønnen i går kveld. "Don't worry" svarte jeg i dag.) Som takk bestemte jeg meg for å smøre matpakke til ham. Først tok osten slutt, og jeg stod med rivjern for å utnytte den maksimalt. Nugatti er alltid løsningen når alt annet tar slutt, så jeg gravde frem nugattiboksen fra matskapet. En tredjedels brødskive senere tok nugattien slutt også! På dette tidspunktet var det tomt for alt annet pålegg også, og da var det at bestemors ord kom meg i hu; "man tager hva man haver". Greit... Smørbukk? Sjokolade er sjokolade, tenkte jeg og klasket på en tre-fire biter med smørbukk, fant frem en tusj og skrev på mellomleggspapiret at "det var tomt for nugatti". Det er ikke så dårlig stelt i Bustehjemmet som det kan høres ut som; det er bare det at innimellom rensker vi litt opp i skapene her og tømmer de helt før vi handler! På den måten slipper vi å kjøpe masse mat som aldri blir brukt, og vi slipper å gjøre noe så dumt som å kaste mat. I morgen går turen til Sverige, og da skal det kjøpes inn masse deilig pålegg igjen så Bustemannen atter kan få sunn kost.

Vedlagt er noen skjønne maimånedbilder, tatt i dag. Deilig med vår, dere? Hæ?


Ha en fin dag videre i snøværet! 

 

3 kommentarer:

Anette (Hvit Romantikk) sa...

Hehe, jeg må jo le litt også da. Akkurat dette synet møtte meg i morges også, herlig snøvær !!! Jeg måtte jo også selvfølgelig forevige dette med å ta bilder, hihi... Har sett snø i mai før, men aldri at det har lavet så mye ned som i dag. Men heldigvis er snøen omtrent borte igjen nå. :)

Kjedelig å komme til en time som er avlyst, og i hvert fall i et sånt vær !!! Adressen din kunne de liksom funnet med et tastetrykk, makan altså...

Hva fikk du med deg hjem på trøsteshoppingen da ?

Ønsker deg en herlig kveld, kos deg med din kjære ! ♥

Klem Anette :)

RoseSommer sa...

Jeg ler meg skakk!! (Må nok også til naprapat!)

Tenker lappen med smørbukkforklaringen reddet dagen til mannen din.

Nå skal jeg fortelle en morsom historie til deg, og NEI; jeg kan ikke legge den ut på bloggen min, for det er noen jeg kjenner det gjelder, og de kan se den. Men her på kommentarfeltet hos deg finner de den vel ikke, får jeg håpe.

For endel år siden kjørte en vi kjenner til jobben sin gjennom hovedgata i byen vår. Han drev en liten butikk, og kom NESTEN fram. Da gikk han tom for bensin. Dette var før bakkort var vanlig (- du husker vel ikke det, du!).
Han hadde ikke kontanter, men visste han hadde penger i butikken, så han parkerte bilen på fortauet, og løp til butikken for å hente pengene til bensinen.
Han skjønte jo at han ville bli forsinket for å åpne butikken, så han skrev en lapp med "Kommer straks" til å henge på døren, og for sikkerhets skyld skrev han en lapp til å feste på bilruten "Tom for bensin". Da ville han vel ikke få bot, tenkte han. Det ville jo bare ta en 10 minutters tid å få hentet bensin på nærmeste stasjon.
Ting tar jo alltid lenger tid enn en tror, men tilslutt fikk han startet og flyttet bilen, og bot ble det ikke. Men da han tok vekk lappen på ruta så han at der sto det "Kommer straks", som sikkert ikke hadde fungert på morragretne parkeringsvakter.
Og lappen med "Tom for bensin" gjorde nok hans faste morgenkunder lettere forvirret.....

jenny sa...

Hehhe, ja det snødde her og i dag..
Og storesøster på 5 sa temmelig alvorlig da hun så ut av vinduet; "nei nå kommer det ENDA mer aske, mamma". Men det smelta heldigvis fort da.

Related Posts with Thumbnails