Jeg har vært skikkelig dust og teit - mot meg selv!

"Tenk før du snakker" var et visdomsord jeg lærte av gamle lærer Hansen på barneskolen. Rådet var ikke nødvendigvis rettet direkte mot en liten Bustenellik med fregner og musefletter, men jeg har likevel tatt det til meg. At jeg har tatt det til meg, innebærer ikke nødvendigvis at jeg følger rådet, men jeg gjør mitt ytterste. Mandag glapp det. Det skjønte jeg allerede etter noen minutter, da den første kommentaren tikket inn etter jegskalsyetskjørt-innlegget mitt. Gjennomgangen i samtlige kommentarer til innlegget var "ah, det gleeeeeder vi oss til å se". Ja, det gjør dere helt sikkert! En god latter er viktig sånn i hverdagen, og dere ser sikkert med stor forlystelse frem til den dagen hvor skjørtes mitt skal bloggwalkes. Jeg har så smått lurt på om jeg skal rømme landet i anledningen - ikke fordi jeg tror folk vil stå og hamre på dører og vinduer, ivrige etter å få et eksemplar, men fordi det blir tidenes mest pinlige øyeblikk! Er dere klar over at jeg ikke er i stand til å sy en prøvelapp engang?

Jeg har lurt på hvordan i alle dager jeg kunne være så dum å skrive at "jeg skal sy et skjørt", og er ikke noe nærmere svaret på den gåten enn hvem som kom først av høna eller egget. Greia er jo bare den, at nå må jeg jo gjøre ord til gjerning; det sitter jo noenogtredve folk og venter på å se dette skjørtet! Tro for all del ikke at jeg feiger ut, for det gjør jeg så absolutt ikke, men jeg satser på at innen skjørtet er ferdigsydd så har det gått så lang tid at dere har glemt hele greia og jeg slipper å bloggwalke kreasjonen!