Påskedag med gode tradisjoner

For meg finnes det bare et hjemme, og det er bygda der jeg kommer fra. Få steder er som hjemme, og hvertfall ingen som hjembygda mi. I hjembygda har vi en gammel, gammel tradisjon - ja faktisk er den så gammel at ingen engang vet når den startet; bestemor fortalte at selv de som var gamle i hennes ungdom ikke klarte å huske når den startet. Påskedagen, hvert eneste år, legger hele bygda ut på skautur. Vi trasker og går, fra hver vår kant, og samles på bygdas høyeste topp - både folk og fe. I fjor hadde vi med Martha, det ene marsvinet vårt, og i år var det en pusekatt som hadde funnet veien frem.

På toppen grilles pølser, sjokolade deles og barna leker mens de voksne oppdateres på siste nytt. Skjønt, "nyhetsoppdateringene" får vi for tiden på Facebook, og i skauen er det mer slik at vi sitter og ser på hverandre, og knapt tør prate selv om man praktisk talt daglig har kontakt over nett. Fiffig fenomen.

For meg blir det ikke påske før jeg har vært i skauen, og med unntak av én gang, har jeg vært der hver eneste påskedag siden jeg så dagens lys. Mange av barndomsminnene er knyttet til disse årlige turene, og en dag skal jeg gi mine egne barn de samme, flotte opplevelsene. Her i "byen" blir det til at vi er mye innendørs, og aktivitetsnivået er så som så. Hjemme får jeg mark i rompa på vårfine dager som denne om jeg må være inne lenger enn en time eller to, og jeg elsker å være ute. Da utforsker jeg på nytt og på nytt alle de stedene jeg kjenner så godt, og jeg finner alltid noe nytt. Eller også kan jeg bare sette meg rett ned og bare se på alt det vakre rundt meg - hjemme er nemlig det vakreste stedet på jord!

I tillegg til enda flere marihøner, fant jeg endelig hestehov i dag. I den grad det er mulig å velge seg en favoritt blant alle de flotte markblomstene, så tror jeg at jeg velger meg hestehov som min. Så små og søte, samtidig så sterke og standhaftige. Seks små hestehov fikk bli med hjem i dag, og nå står de i et gammelt eggeglass på kjøkkenbordet og sprer solskinn og glede.

Med rosenrøde kinn og grankvister i håret, kom vi etter skauturen inn til et vakkert påskepyntet bord. Etter noen timer i friluft, er det få ting som smaker så godt som mat, og bestemor og bestefar hadde stelt i stand det deiligste koldtbord! Kjære tante, siden du befinner deg langt mot vest, har vi vært så elskverdige og tatt litt bilder av maten slik at du får se alt hva du har gått glipp av:

Når bestemors mat kommer på bordet, spiser vi som om det ikke fantes bunn i noen. Vi er så stappmette at bukseknappene spretter veggimellom, og likevel fortsetter vi matgildet. Tenk å kunne lage så god mat som henne!

Litt action var det forresten også i dag. En ambulanse og en sivil politibil stod plutselig og blinket med blålysene rett borte i svingen. Vi gjorde selvsagt som bygdefolk gjør, og stormet til hvert vårt vindu der vi ble stående og trykke de nysgjerrige nesene våre mot glasset. Ja, forresten, ikke bestefar da; han kaller en spade for en spade og gikk heller ut for å se. Når han kom tilbake, stormet alle ut i gangen og ville høre siste nytt - det er jo ikke hver dag at slikt noe hender i en liten bygd som vår. Mer spennende enn en mopedist som hadde kjørt ut i Kvernhusbekken vår var det ikke. Hun hadde klart seg bra, så den likposen vi syntes vi så, var nok ikke en likpose likevel. Velkommen til landet!

Det har vært en fantastisk dag, og nok en påskedag kan legge seg på minnet. Det var den påskedagen da alt var forferdelig bløtt etter at snøen akkurat hadde forsvunnet, selv om det lå igjen nok snø til at jeg ble døpt av søskenbarnet mitt (og JA, det var min egen feil). Det var den påskedagen sola skinte, og vinden strøk oss kaldt over kinnene. Det var den påskedagen familien var samlet og hadde det så koselig sammen, og latteren satt løst. Og det var den påskedagen da vi fant forferdelig mye bæsj!

Resten av dagen skal vi slappe av og kose oss, og i kveld er vi bedt på spillkveld hos gode naboer. Det er deilig med påske og påskefri!

Ha en fortsatt god påskehøytid!