Snurre Sprett og påskekaos

Skjærtorsdag. Tusenvis av 240-elskende nordmenn med Wunderbaum i ruta, laksetrapp i bakruta og rosa cowboyhatter med fuskepels står i kø herfra og til Strömstad. Jeg - som kjører stasjonsvogn, som var så flau så jeg holdt på å dø når jeg fant en Wunderbaum i hagen, som syns at laksetrapper hører hjemme i elva og  ikke kunne tenke meg en cowboyhatt uansett farge - dro til Sverige på tirsdag. Påskehandelen stod for tur. Nåvel, påskehandel og påskehandel, det var vel strengt tatt bare en vanlig ukehandel, den ble bare foretatt på tirsdag i stedet for fredag. Også kjøpte jeg egg. 20 egg. Jeg liker ikke egg.

Parkeringshuset var stappfullt av dobbeltparkerte biler, men jeg var så heldig å finne én plass. Nærmest døra. Vel inne på kjøpesenteret ble det bekreftet at i hver av de dobbeltparkerte bilene befant det seg fem personer. Tre av de fem var barn i trassalderen med alt hva det innebærer. Jeg gikk ut for å finne en handlevogn, og litt bortenfor "handlevognhuset" stod Snurre Sprett og den  derre gule føvvær'n. Pust rolig. Snik til deg en handlevogn. Pust rooolig.

Med handlevogna som skjold og håndveska som slagvåpen, var jeg klar til å entre Maximat. Skjønt, slagvåpen og slagvåpen, veska inneholdt strengt tatt bare en halvfull flaske med antibakteriell, en 100-pakk med telys og lommeboka, så det var ikke mye å slå i fra seg med, men man tager hva man hager som bestemor sier.  Jeg satte pusteteknikkteoriene fra ukebladene ut i praksis, og stålsatte meg for kaoset som ventet på innsiden. Det hele gikk etter forholdene både raskt og greit. Det skyldtes antakeligvis at jeg ikke skulle ha kjøtt. Foran disken med bacon hersket det totale kaos av hissige småbarnsmødre (antakelig mødrene til trassalderbarna), bitre gamlinger og gjerrige, sosiale tilfeller. Når jeg endelig fikk brautet meg vei til kassa var det køer så langt øyet kunne se, men Operasjonsanalyse andre året på økonomi lærte meg alt som var å lære om køteori, så jeg gikk rett til samlebåndet og slapp all kø. Det eneste minuset med den kassa, var at den ikke hadde pakkehjelp, men det var jeg egentlig glad for. Folk kan bare drite i å klå på matvarene mine!

Kø slapp jeg imidlertid ikke når jeg skulle tilbake til bilen, for da gikk jo alle i sniletempo mens de gikk og skrøt av hvert sitt "kvitto". Alt er jo så billig i Sverige! Etter å ha plassert de tre bæreposene med mat i bilen, satte jeg kursen mot godtebutikken. Ut i fra menneskemengden å dømme, fant jeg det lurest å kjøpe innpakket godteri. Når jeg kom til kassa, var det vel ingen grunn for meg til å skryte av "kvitto", men sånn går det når du sender en sulten jente inn i godtebutikken på egenhånd. Du kunne likegjerne sluppet den sultne katten opp i gullfiskbollen - resultatet ville blitt det samme. Litt avhengig av kattens egenskaper til å holde pusten og å svømme selvsagt, men det er variabler vi ikke tar hensyn til her. Hvertfall ikke nå. Uansett, når jeg skulle ut av godtebutikken var det frem med pusteteknikkene igjen, for rett på utsiden stod Snurre og den fordømrade føvvær'n hans.

Foruten flymaskiner, edderkopper og Sarpsfossen, er det fint lite jeg egentlig er redd for her i livet (hvis vi ser bort fra blod og sprøyter da, selvsagt). Jeg ler av høyder, bryr meg lite om veps, og syns smalahove ser fantastisk godt ut. Jeg har aldri møtt en mann med seigmenn, og syns at mus er OK så lenge de holder seg unna julepynten min. Kjøpesenterdyr derimot, de er jeg livende redd for! Ser jeg et sånt ett, ser jeg instinktivt etter nærmeste fluktrute, og blir på grensen til panisk. Jeg vokste opp med både gris og sau og høne og katt og... Men kjøpesenterdyr? Jeg får noia! Mamma advarte meg mot mannen med seigmenn, men hjelpes meg! En stum fugl i full menneskestørrelse som går og veiver med armene og jager etter småbarn?

Hvorfor jeg er så redd for disse dyra aner jeg ikke - antakelig skyldes det en traumatisk opplevelse i barndommen som jeg senere har fortrengt. Mannen min bare ler av meg når jeg strammer grepet rundt armen hans, og drar han med meg langt vekk når vi ser en sånn en. Og det skjønner jeg. Bare le du óg, men jeg vet at det er magne voksne der ute som fortsatt er redd for Hufsa (meg selv inkludert), eller klovner for den saks skyld. Skrekkscenarioet er at en eller annen dust av en kjøpesentersjef finner ut at han skal bruke Hufsa som kjøpesenterdyr! Da støtter jeg nærbutikken for alt hva den ikke er verdt, og anser min kjøpesenterkarriere som avsluttet.

Jeg kom meg unna Snurre og pippippen denne gangen også. Jeg snek meg langsomt fort rundt dem og bort. Jeg kom meg i sikkerhet, og kunne trekke et lettelsens sukk over at handleturen var over for denne gang. Det var riktignok før jeg visste hvilket kaos som ventet meg på Plantasjen - de var nemlig utsolgt for påskeliljer!