En stille takk

I disse dager er det mange "for et år siden i dag...."-dager, og det blir det innlegg av. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger etter mitt forrige innlegg, og takker for godordene. Som jeg fortalte enkelte av dere, var ikke hensikten å høste masse lovord, men å sette i fokus noe jeg føler er viktig. Det følgende er skrevet med samme hensikt. Det er mange der ute som gjør en viktig jobb. For dem er det hverdagen, for noen er det alt. Det har blitt mange ord, og jeg beklager det, men jeg følte alle som like viktige.

Mange mennesker har et sterkt ønske om å få dø hjemme, i kjente omgivelser, omgitt av nære og kjære. Ikke så rart egentlig, med tanke på at døden er noe nytt og til dels skremmende; da er det forståelig at folk ønsker å møte den et sted hvor man føler seg trygg.

Mamma hadde også dette ønsket. Så langt tilbake jeg kan huske, sa hun alltid at dersom hun ble pleietrengende, måtte jeg dytte henne nedfor en trapp og få det til å se ut som en ulykke. Mamma var en selvstendig person, alltid opptatt av ikke å være til last for noen. "Jeg krøsser ingen" var mottoet. I det Kreft tiltok, dukket det opp et omfattende apparat rundt oss, og da spesielt rundt mamma. Helt hvor dette apparatet kom fra, er jeg til dags dato litt usikker på. Hjemmesykepleien besøkte henne fem ganger i døgnet, og kreftlegen var på hjemmebesøk flere ganger. De var alle enestående personer, fulle av omsorg og nestekjærlighet.

Det skrives så mangt i de norske medier, der det norske helsevesenet rammes av hard kritikk. Det klages over ydmykende behandling, manglende behandling, for lite ressurser... Mye av kritikken er utvilsomt berettiget, men det er lite fokus på alt det positive som faktisk gjøres i helsesektoren. Det er rart med det hvordan vi har lettere for å sette fingeren på det negative fremfor det positive.

Jeg har vært så (u)heldig å få muligheten til å se dette vesenet litt fra innsiden. Min opplevelse av helsevesenet er en ganske annen enn den jeg leser om i avisene og hører om på radio, og det er nettopp den opplevelsen jeg har lyst til å dele med dere. Å lage et innlegg i avisen er jeg ikke tøff nok til, så selv om Bustebloggen er liten, og jeg ikke når så mange, ønsker jeg likevel å si hva jeg har på hjertet. Så får det heller være en stille takk i fra en takknemmelig pårørende.

Kreft virker i mange tilfeller slik at den tærer på kroppen, spiser deg opp bit for bit. Den tapper deg helt for krefter, og man blir så sliten at vi som er friske ikke engang kan forestille oss hvor sliten det går an å bli. Som tidligere aktiv idrettsutøver har jeg mang engang vært så sliten at jeg ikke engang har maktet å ytre meg på flere timer. Kroppen har vært helt skjelven, og jeg har vært på randen til å kaste opp. Det er småtteri i forhold til hvordan en kreftsyk person kan føle det. Forsøk å forestille deg hvordan det er å være skikkelig sliten, gang det med et så stort tall at du ikke engang vet hvordan du uttaler det, og legg til enda litt. Kanskje du nærmer deg. Mamma var så sliten. For henne var det en utmattende kamp bare å skrive en tekstmelding, si et ord, eller ta en slurk vann. Jo nærmere Død kom, jo vanskeligere ble det for henne å klare den absurde hverdagen alene. Som pårørende så jeg med bekymring på hvordan vi skulle klare dette, og ikke minst var jeg livende redd for den dagen Død var fremme. Hva gjorde vi da? Selv om det var satt inn store ressurser for å hjelpe mamma, var det jo ikke mulig å ha en sykepleier tilgjengelig døgnet rundt.

Mamma ville så absolutt ikke på sykehus, men det fantes et alternativ, Palliativ avdeling. Vi hadde aldri hørt om det før. Ved Palliativ avdeling er de opptatt av å lindre og redusere symptomer og smerter forbundet med dødelig sykdom, og de arbeider for å fremme livskvalitet. I Sarpsborg finnes en slik avdeling ved Kruseløkka Sykehjem, og det var her mamma fikk tilbud om plass. I begynnelsen var hun skeptisk, men en dag bestemte hun seg for at det var dit hun ville. Det valget tok hun 17.april i fjor, og da var hun så utmattet av sykdom at ord vanskelig kan beskrive det. En svulst sperret for all føde, og hun hadde kastet opp nærmest døgnet rundt i over en uke.

17.april var en solrik vårdag, og det var fredag. Grunnet ulike omstendigheter og en forsinket ambulanse, var min mann og jeg innom Palliativ avdeling noen timer før mamma. Her ble vi møtt av en fantastisk sykepleier, og vi fikk gjøre oss kjent på avdelingen og se enerommet mamma skulle ha. Det var et fint rom, med eget bad, kjøkkenkrok og et stort oppholdsrom. I oppholdsrommet hang det noen fargerike bilder på veggene, det var plassert en rød og orange sofa med matchende lenestol der, det var TV og en sykeseng. En stor kontrast til sykehusets dobbeltrom. Det gav trygghet å bli møtt på en slik vennlig og positiv måte.

Mamma trivdes godt på Palliativ, og jeg er svært takknemmelig for det valget hun tok. Jeg skal ikke beskrive hver dag i detalj, de var ganske like, men jeg vil gjerne beskrive stedet og menneskene som arbeidet der. For det første var det tilrettelagt for pårørende. Vi fikk fri tilgang til mat og drikke, bøker, musikk... Palliativ avdeling eksisterer ikke bare for pasienten, men også for de pårørende. Menneskene som arbeidet ved denne avdelingen, har jeg aldri møtt maken til verken før eller siden. De hadde uten unntak tid til å slå av en prat, og tittet aldri på klokka. Om de hadde det travelt, viste de det aldri, og hver enkelt person var omgitt av en egen ro. De pyntet aldri på sannheten når vi spurte om mammas tilstand, men var omtenktsomt ærlige. De besvarte all verdens spørsmål, og de tok aldri ordet nei i sin munn. De var hjelpsomme, omsorgsfulle og helt spesielle mennesker. Ikke et vondt ord om "vanlige" sykepleiere, men palliativpleierne må være en helt egen mennesketype. Jeg beundrer dem virkelig for det arbeidet de gjør, og er takknemmelig for at det finnes de som ønsker å ha døden som en naturlig del av sin arbeidshverdag. Som makter å arbeide med døende mennesker. Selv om man kan distansere seg, og det må man for å klare en slik jobb, knytter man jo likevel mellommenneskelige bånd. Jeg vil tro det krever mye å knytte de båndene med mennesker du vet at ikke lenger vil tilhøre denne verdenen om bare noen uker. Dager. Mamma ble sett for den personen hun var, og ble behandlet som en likeverdig. Ikke en syk stakkar. Det gjorde henne godt. "Inne i et hvert sykt menneske, finnes det et friskt."

Denne fikk mamma av oss dagen etter at

hun flyttet til Palliativ.

Den har vokst seg stor og sterk,

og er med oss i hverdagen som et hyggelig minne.

Dessverre er det få som vet om at det finnes et sted som Palliativ avdeling. Enda mer beklagelig er det at det finnes så få slike avdelinger, og de som finnes er ikke i stand til å dekke etterspørselen. Jeg er glad vi fikk stifte bekjentskap med dette stedet, og med dette innlegget har jeg fått gitt min stille takk til de hvitkledde englene som bidro til å gjøre mammas siste tid til en fin, god og minnerik tid. Uten dere hadde vi aldri kommet oss gjennom den siste, vanskelige perioden. Takket være dere kunne jeg få være en datter og en pårørende. Takk for at dere så oss, våre behov og var der for oss. Jeg vet det er jobben deres, men for oss var det alt.