En liten titt

Så fant jeg endelig et lite smutthull, i en ellers så travel hverdag, til litt blogging igjen. Tusen takk for alle kommentarer jeg fikk til forrige innlegg. Det er koselig å se at det jeg skriver engasjerer! Jeg har ikke svart hver enkelt av dere, men tenkte skrive noen ord her i stedet.

Det ble nevnt i en kommentar at det var så fint at jeg skrev rett fra hjertet. Det gjør jeg forsåvidt til en hver tid, men det blir for det meste om de mer dagligdagse tingene. Selv om jeg skulle gitt mye for å hatt en interiøblogg, har jeg nok mest en hverdagsblogg. I likhet med de fleste andre her inne, er jeg ikke så veldig personlig i innleggene mine; det handler for det meste om blomster, mat, hus og hjem. Jeg har likevel valgt å dele litt mer personlige ting med dere de siste par månedene, nettopp fordi jeg tror det er noe flere kan kjenne seg igjen i. Statistikken viser jo at en tredjedel av befolkningen blir rammet, og det er en statistikk jeg syns er veldig skummel. Dessuten ønsket jeg å ufarliggjøre det farlige littegrann. Tross at det var et sant helvete noen ganger - for det var det utvilsomt - så var det faktisk flest av de gode stundene. Kreft er ikke bare ille.

Jeg er glad for at dere satte pris på å høre noe positivt fra helsevesenet. Mye av kritikken er nok helt klart berettiget, men det er så altfor lite fokus på den fantastiske jobben som gjøres. Det er jo ikke de ansatte i helsevesenet som skal lynsjes for manglende ressurser! Jeg ser at det var flere sykepleiere som kommenterte, og til dere vil jeg bare si at jeg er mektig imponert! At dere har pågangsmot til å begynne i et så utsatt yrke er beundringsverdig. Å møte syke og døende hver eneste dag på jobb, og i tillegg kritiseres for den jobben man gjør, må gjøre noe med motivasjonen til tider? Mitt inntrykk er imidlertid at de menneskene som kritiserer mest, er de menneskene som er ressurssterke og vant med å kunne kjøpe seg opp og fram. Vi andre er bare kjempetakknemlige for at det finnes noen engler i hvitt, som gjør den jobben vi selv ikke kan gjøre. Apropo, så ble det foreslått at jeg burde printe ut forrige innlegg å sende til Palliativ i Sarpsborg. Jeg har sendt en mail til Lokal Kreftomsorg i Sarpsborg, der jeg linket til innlegget og bad dem pent om å videresende det for meg.

"Og det du skrev i dette innlegget kunne godt vært et innlegg i Dagbladets Magasinet eller lignende. Andre enn oss bloggere burde få lese dette. Hva med å sende det til et ukeblad, - til sånne "Dette hendte meg"-spalter. De er interessante å lese, for folk har jo viktige ting å fortelle fra livene sine som kan gi oss andre innsikt i temaer vi ikke kjenner så godt." Tja... Jeg takker for komplimenten! Ukebladene er vel for det meste opptatt av solskinnshistorier som gir folk håp? Jeg syns det er flott at så mange blir friske, og håper forskningen gjør det mulig at fler og fler blir det. Likevel, jeg har mang en gang blitt provosert over ukebladers evne til å fremstille kreft som "piece of cake". Og hva med alle oss som ikke har kjøpt behandling til våre nære og kjære i utlandet eller lignende? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt meg selv om det er mer jeg burde gjort. Selvfølgelig kunne jeg ikke gjort noe mer! (Håper ikke jeg tråkket noen på tærne her! I såfall må dere ha meg unnskyldt.)

Livet er glede og livet er sorg. Livet er små hendelser og livet er store hendelser. De som måtte tro at alt blir så lite sammenliknet med å ha gjennomlevd noe leit, må tro om igjen. Jeg kan gråte over et kutt i fingeren i flere timer, og jeg kan juble like lenge for et kinderegg. Jeg kan bli fly forbanna for sure sokker på badegulvet, og jeg kan være sur bare på trass (jeg er da jente). Det jeg imidlertid ikke gjør, er å sovne i sinne. Det jeg gjør, er å fortelle mine nærmeste at jeg er glad i dem. Jeg er ikke den samme som da jeg var 17 og livet ble forandret, men jeg hadde ikke vært den samme nå som da uansett.

Som dere vel har skjønt, så er det forstatt et par "for et år siden i dag"-dager. Jeg har lyst til å dele dem med dere når tiden er der, men inntil da skal livet få gå sin vante gang. Disse "for et år siden i dag"-dagene er ikke tunge, de er heller bare rare.

Resten av dagen i da skal brukes til å lese om lyd, inneklima og fundamentering. I morgen er det nok en deleksamen i bygningslære, og jeg er ikke klar. Jeg er stuptrøtt om dagen, og er helt tappet for krefter. Plutselig husker jeg hvorfor jeg ikke liker våren så godt likevel - det er jo da alt pollenet kommer! Det tar knekken på et stakkars bustehode...

Ønsker deg en flott dag!