Ulykkeskatten meg

"Fredag 26.februar... Hele uka har vært en eviglang fredag den trettende, spør dere meg! Jeg har vært ukas snakkis nummer én her hjemme hos oss denne uka, og begynner å bli rimelig lei. Hører jeg setningen "jeg vil bare ditt beste" så mye som én eneste gang til, blir det synd på noen! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre synd på noen enda da, men... Siden jeg er innekatt så klipper jo folka av meg klørne både titt og stadig. Dårlig gjort!

Det hele startet med den flausa jeg gjorde tirsdag. Dere har sikkert hørt om den? Det der med at jeg gikk over vedovnen? Ja, jeg vet, det var dumt gjort, og jammen har jeg fått svi for det i etterkant også. I sær hver gang matmor bestemt la meg på rygg i armene sine som om jeg var en annen skrikerunge, hysjet på meg, og sagt "jeg vil bare ditt beste". Deretter smørte hun en eller annen "hjelpsom" gørr utover potene mine. At det gjorde kjempevondt for meg å ligge på ryggen, var det ingen som skjønte før i går kveld (ikke at jeg var klar over hvorfor selv heller, men det er ikke poenget her). Da satt matfar og jeg og hadde en sjelden kosestund det ene øyeblikket, også var det full oppstandelse det neste. Matmor var helt fra seg og begynte å dilledalle med meg verre enn hun pleier og de begynte å snakke om dyrlegen. "Å nei! Ikke nå igjen!" prøvde jeg å si, men ingen bryr seg jo om hva jeg sier! Matfar dro for å låne et av disse forferdelige reiseburene, mens matmor sprang fra rom til rom uten egentlig å gjøre så mye (jeg tror hun forsøkte å rydde?). "Her er det fare på ferde", tenkte jeg, og holdt meg unna dem begge resten av kvelden.

Og tenkte jeg det ikke, i dag morges kom matmor drassende med dette skrekkelige reiseburet og sa med påtatt hyggelig stemme at "nå skal vi ut på en liten kjøretur, lille venn". Grrr, "liten kjøretur" du liksom; jeg hater å kjøre bil! Som vanlig var det ingen som hørte på meg, så ut i bilen bar det, og ut på veien kjørte vi. Etter en liten stund var vi fremme, og når vi kom inn dit, skjønte jeg med én gang at dette var hos dyrlegen. Selv om jeg har fire ben, er jeg jo ikke helt teit, heller! Dyrlegelukta gjenkjenner jeg hvor det måtte være. De tok meg med inn på et lite rom, og plasserte meg på en benk. Dyrlegen prøvde å bli venner med meg, klappet litt på meg og sånn, men dyrlegen får finne seg en annen venn; jeg gidder hvertfall ikke! Ikke når det skal være på den måten! "Hun er litt tjukk - fire kilo? Ikke bra med de små bena der." Mja-au? I'm still in the room? "Ja, hun har en enorm appetitt den dama, spiser alt hva hun kommer over!" Gjør jeg vel ikke? Makan til frekkhet! Skulle likt å hørt deres reaksjon om noen hadde kommentert vekta deres!

Tror dere det stoppet der, får dere tro om igjen. Etter å ha diskutert hvor fet jeg er, begynte dyrlegen å stikke noe spisse greier opp i stumpen på meg, men DA sa jeg fra. Det får da være grenser! "Oj, hissig lady dette?" smilte hun, skal gi deg hissig, jeg! Deretter kom dyrlegen med en bedøvelsessprøyte. Hun prøvde først å sette den i låret på meg, men det sa jeg nei til. Hun prøvde i nakken i stedet. Hun gav seg ikke så lett! Jeg prøvde å skremme henne litt, men det hjalp visst ikke; "Hvilken som helst katt kan reagere slik, det går så fint, så!". Jeg skal vel vise deg at jeg ikke er "hvilken som helst katt", jeg! Det endte med at matmor fikk beskjed om å stille seg pent i et hjørne mens dyrlegen sto med en armlengdes avstand og stakk den dustesprøyta i sideflesket på meg så fort hun bare klarte, før hun fort trakk til seg armen. Det gjorde veldig vondt, men jeg fikk hvertfall fortalt henne hvem som var sjefen!

Hovmod stod dessverre raskt for fall, i det jeg ble avslørt i "å lage perler" på undersøkelsesbordet. Pinlig! Enda mer pinlig var det at dyrlegen avslørte meg i å spise av høyet til marsvina hjemme. Ydmykelsen tiltok ytterligere når dyrlegen dro frem barbermaskinen. "Jada, det er bare å barbere bort pelsen" hørte jeg matmor svare på spørsmål fra dyrlegen om det var greit. Ingen som spør meg liksom? Under pelsen fant dyrlegen grunnen til smertene mine: jeg hadde fått et bitt i ryggen av en annen katt, og såret hadde blitt betent. Jeg hadde en stor kul full av væske på ryggen, og det gjorde innmari vondt. Dyrlegen var jo snill tross alt, for hun hjalp meg så jeg ble kvitt smertene, men det innebar at hun skar hull i huden min.

Etter en drøy halvtime fikk vi lov til å dra hjem igjen. Heldigvis! Sist jeg var hos dyrlegen måtte jeg være der hele dagen. Matmor har brukt mesteparten av dagen på å springe etter meg og tørke såret mitt; det har kommet masse væske derfra (og det er kjempebra, for det betyr at jeg blir fortere frisk!). Hun prøvde å kle på meg strømpebukser slik at jeg kunne ha en gassbindbit over såret til å fange opp væsken, men det ble så vanskelig for meg å gå. Dessuten så jeg megateit ut! Nå har det endelig sluttet å renne, og jeg får lov til å sitte i sofaen igjen for litt kos.

Så, nå sitter jeg her, skamklipt på ryggen og med hull i huden. Utrolig flaut! Også vi som får gjester på søndag - jeg kan jo ikke vise meg slik? Ikke får jeg lov til å gå ut heller, så jeg kan jo ikke gjemme meg unna heller. Siden jeg ikke får gå ut, får jeg heller ikke besøkt nabo'n med fiskene. Det syns jeg er litt tråkig, men matmor har sagt at jeg får lov til å ta i mot sykebesøk, så kjære nabo: Har dere lyst til å besøke meg, så er det bare til å komme over på en kaffikopp! Matmor har lovt å hjelpe meg med serveringen om dere skulle få lyst til å stikke innom. "

Bloggehilsen fra Selma